Det er ikke fra tid til annen. Det er alltid! Det er ikke bare der. Det er alltid også her. Vi har unger og ungdommer i ett lokalsamfunn som har problemer med å holde seg innenfor ønsket eller forventet atferd. Før jeg pådrar dere videre provokasjoner vil jeg bedyre at spørsmålene er oppstillinger av paradokser og ikke mine meninger.

Jævelunger, styrer de det selv? Villet? Får de den hjelpen de trenger? Får de riktig hjelp? Oppdragelse? Er det kjemiske bindinger i nervesystemet og medisin som trenges? Er det samfunnet som forventer for mye eller for lite? Har vi for liten raushet? Eller griper vi for lite inn? Kunne vi gjort noe tidligere? Hva gjør vi nå?

Hvem skal bry seg og intervenere en situasjon hvor verken helse, skole eller vanlige apparater har kontroll på situasjonen og vi mangler ett eller annet som kan snu det? Er det interferenceom noen andre enn de institusjoner som skal gjøre noe, gjør noe? Blir det da folk av unger med mark i ræva, bare vi er tålmodige? Må vi handle? Er vi for utålmodige? Trykker vi på den røde knappen men burde vært anmeldt for falsk alarm? Er vi handlingslammede?

Er det bygdedyret som dømmer, eller fornuften som råder diskusjonene?

Hvor er læreren? Hvor er foreldrene? Hvor er politiet? Hvor er Jonas Gahr Støre?

Hva med de som rammes av jævelunger, barn og ungdommer i rundt, butikken, skolen, organisasjonen og aktiviteten, gjengen, den enkelte som føler last med nærhet til en adferdsutfordring? Hva med de som daglig må oppleve sårbarhet og frykt, for slag, spark, lugging, eller deres evne til å vite akkurat hva man skal si for å sette noen ut eller skape anarki i klasserommet?

Når gjemte vi vekk originalene og barn med avvik? Ble vi så konforme at vi ikke kan la dette være en dynamikk som lever og utvikler seg? Hvorfor er ingen på epleslang? Eller kontra, når løp vi vekk fra tidlig innsats, det kollektive taket, de effektive virkemidlene?

Bruker vi for lite straff? Hvem skal bytte skole, den utsatte eller den som utsetter? Hvem har skylda? Hva kunne vi gjort etter at det var for sent? Eller før?

Er det han Ola i Grong, eller ho Kari i Harran som trekker opp sannheten på karrakaffe eller syforeninga? Er ADHD reelt? Er diagnosene en burka for å gjemme kollektiv eller familiær svikt. Hvem lider? Hvem skal vi hjelpe? Den som blir rammet eller den som rammer?

Hvor i Geitfjellet er gapestokken? Hvor i Follafjorden har tiltaksapparatet gjemt seg?

Hva med foreldrene? Ja, hva med de. Hva med de som må stå i ansvarsgruppemøter, prat med andres foresatte, viten om at de gjør alt de kan og de opplever det ikke slik hjemme. Hva med barnet, ungdommen, som ikke greier å forstå hvorfor det blir så mye oppstyr eller gang på gang må forklare at hodet vil ikke være slik, men kroppen bare gjør det. Hvor mye mer skal vi kreve enn alt som gjøres? Er det frekt av oss å intervenere en situasjon med brysomhet og tiltakslyst? Blir det bare enda mer støy?

Hvem er den signifikante, den betydningsfulle voksne som kan snu det hele?

Nå er jeg ferdige med paradoksale spørsmål. Her kommer min mening.

Det er ikke alltid det ordinære apparatet. Når noen, nei ikke noen, men mange kommer helt til ungdomsskolen, videregående, og det fremdeles er støy som preger alt, så virker ikke det ordinære apparatet. That’s a fact. Diskusjonen om hva som har fungert godt eller dårlig, er fullstendig irrelevant. Det har bare ikke virket det som er prøvd og det som er vanlige tiltak.

Det som da virker er nesten uten unntak det ekstraordinære momentet i riktig øyeblikk. Det er den betydningsfulle (som regel) voksne uavhengig av profesjon, fullstendig avhengig av relasjon. Det er ikke alltid den foresatte, læreren eller helsesøster, BUP eller barnevern, familiekontor eller PPT. De behøves, har prøvd og de prøver når de blir spilt inn.

Det som snur noen på tur, ifølge de som greier å komme dit at de holde foredrag etter å blitt «gjengs menneskje», er jo den ekstraordinære, uventede opplevelsen i form av ett brudd, ett momenta eller en relasjon, som plutselig forrykker hele den negative utviklinga! Det er mestringen eller alvoret som synker inn i kroppen, samvittigheten eller livsgleden fyller nervetrådene, kontrollbeherskelsen eller konsekvensforståelsen legger seg i frontallappen, tilliten og ett nyvunnet positivt menneskesyn legges inn i nye analyser og forståelse av seg selv og verden, ett engasjement for seg selv og andre som smitter og skaper smil, den første applausen og annerkjennelsen fra stor/bygdesamfunnet som forteller deg at du har vunnet. Du vinner. Du blir sterk. Fortsatt full av faen, men alle setter pris på den du er og har blitt.

Størst av alt er kjærligheten – for jævelungen. Jeg har alltid følt større engasjement for de foresatte til den som slår, enn de som blir slått, for den ungen som mobber, enn de som blir mobbet, for den som knuser ruta, enn for den som måtte bytte den. Jeg blir ikke fri dette engasjementet seks år etter at jeg forlot jobben som ungdomsarbeider i en hjelpetjeneste. For i det skjulte, midt i min betalte arbeidstid, har jeg fortsatt sporadisk kontakt med over 20 ungdommer – som jeg av og til med skrekkblandet fryd møter på ett barseltreff eller kjørende rett imot meg i motsatt fil i egen bil, som gjengs menneskje.

Det er derfor jeg har booket Magnus Jackson Krogh til kulturhuset Kuben i Grong i beste scenetid. For han var en ekte jævelunge. Full av faen, ADHD og alt annet. Han er fortsatt full av faen. Men nå skal vi le og tenke sammen med han når han raljerer på finnmarkdialekt, at her må det krenkes i hytt og gevær før vi kan greie å samle oss selv i bygder og by, for å bedre forstå hva for noe ekstraordinært vi kan gjøre, av smått og stort, for å se roten. Ikke roten til det vonde. Roten til det gode. Jeg fant den selv en gang, noen kan kanskje hevde kun kvadratroten, men det var nok, sammen med mine betydningsfulle voksne utenfor det ordinære og konforme. Jeg håper å se flest mulig på Kuben 4. oktober.