Våren 2010 var det fullt opprør på Stortinget. Mot byråkrati, mistillit, skjemavelde og urettferdighet.

Var det NAV-klienter stortingsrepresentantene kjempet for? Eller et oppgjør med den statlige mistenkeliggjøringen av familier som skulle gjenforenes med utenlandske ektefeller? De uverdige stegene folk må gjennomgå før de kvalifiserer til sosialhjelp?

Neida. Stortingsrepresentantene kjempet for seg selv. Med stor innlevelse. Det var nemlig innført noen helt enkle krav om at representantene måtte opplyse om hva de hadde drevet med på reise når de leverte reiseregning. Her hører det med til historien at jeg selv kan attestere på at det utskjelte systemet fortsatt ikke var i nærheten av det en bør forvente av kontroll i en hver reiserelatert jobb i norsk offentlig eller privat sektor.

I et opprop per e-post ble det fremmet krav om at det måtte bli slutt på at representantene ble nødt til å dokumentere reisene sine. Høyres Øyvind Halleraker hyttet metaforisk med neven i sitt krav om «en mer effektiv hverdag», kunne vi lese i Klassekampen i april 2010.

I nyhetssaken - for øvrig ført i pennen av daværende journalist Mímir Kristjánsson - kunne vi lese kampskriftet fra Halleraker og opprørerne: «Ordninger som tidligere var fleksible, rasjonelle og ikke minst basert på tillit, er erstattet av byråkratiske rutiner og merarbeid, som grenser til det parodiske for oss som stortingsrepresentanter». En rekke stortingsrepresentanter sluttet seg til oppropet: Linda Helleland, Elisabeth Aspaker, Mette Hanekamhaug. «Helhjertet støtte fra min side!!!» skrev Christian Tybring-Gjedde (Frp), med tre utropstegn. Innen saken var på trykk i Klassekampen, hadde hver femte stortingsrepresentant sluttet seg til opprøret.

Halleraker kunne den gang forsikre oss om at det hele var en uselvisk kamp for mer tillit i samfunnet: «Vi er mange som mener at reglene må forenkles for folk flest, men vi må begynne med oss selv», sa han, tilsynelatende uvitende om sin nesten perfekte parafrasering av Animal Farm.

Allerede den gang var oppropet virkelighetsfjernt. De elleve årene og utallige skandalene vi har bevitnet siden den gang, understreker bare ytterligere hvordan Stortinget lider av en berettigelseskultur som truer vårt politiske system.

Få har illustrert dette bedre enn Carl I. Hagen. I sin selvbiografi «Ærlig talt» fra 2007 beskriver han hvordan diettsatsene på hans opphold i FN var så rause at ektefellen (som så klart var med) «handlet inn vår egen mat og tilberedte den i leiligheten. Slik kunne vi leve godt av mine diettpenger, og prisen for leiligheten var den samme uansett hvor mange som bodde der. Egentlig hadde vi tenkt å være sparsommelige mens vi var i USA, men det var altfor mye artig å finne på om kveldene». Derfor ble det dessverre «ikke noe særlig overskudd fra turen for privatøkonomien, til tross for gode intensjoner» (min utheving).

Litt senere i boka forklarer Hagen for øvrig hvordan «personer med lave offisielle inntekter eller som mottar trygd eller sosialstøtte i Norge bygger herskapshus i Pakistan», for deretter å le av de rause, norske sosialkontorene. Enda godt sosialstøtten ikke kom med diettpenger, si.

«Når vi har fått tillit fra det norske folk til å representere de på Stortinget, må vi etter min mening også kunne praktisere ordninger som i større grad er basert på tillit fra Stortinget som institusjon», skrev Halleraker i oppropet i 2010.

Egentlig er jo Halleraker inne på noe. Jeg er dypest sett enig med ham. Det burde jo egentlig kunne vært slik. Det finnes 169 gode argumenter for at stortingsrepresentantene skal ha svært rause ordninger knyttet til arbeid, reise og velferdsordninger. Seinest i vår måtte jeg nesten ta på hjelm etter jeg tok vaksineringen av stortingsrepresentantene i forsvar.

Egentlig er det jo så enkelt som dette: Vervet som stortingsrepresentant er - for de fleste, i hvert fall - steinhardt arbeid og flere års sammenhengende unntakstilstand. Og svært mye av arbeidet gjøres helt andre steder enn i Stortingsbygningens vegg til vegg-tepper og retro-glamorøse interiør: Det foregår i lokalsamfunn rundtom i hele landet, på lagsmøter, hos frivillighet og næringsliv. Reisemengden og -tiden er enorm. Det er derfor et ubetinget gode for samfunnet dersom Stortinget fungerer på en måte som gjør det så enkelt som mulig for hver enkelt stortingsrepresentant å skjøtte vervet sitt. Jo mer av tiden en representant får brukt på lovarbeid, møter med sivilsamfunnet, ombudsrollen og andre gjøremål i folkestyrets tjeneste, jo bedre.

Nettopp derfor har det heller ikke vært særlig motstand mot Stortingets pendlerordninger, reisesystem eller godtgjørelser, historisk sett. Jo da, hvert fjerde år får vi den seremonielle gjennomgangen i mediene av Stortingets frynsegoder, og med årene har en rekke ordninger blitt faset ut, men kritikken har aldri vært på et nivå som noen gang har presset fram noen holdningsendring. Før nå.

For nå har representantene selv ved en endeløs rekke skandaler sørget for å nulle dem helt ut, alle de gode grunnene til at Stortinget skal være tillitsbasert. Dette går ikke lengre. Skadevirkningene slike stadige saker har på folkestyret er helt reelle, og at dette fortsetter å skje, sak etter sak, i en tid preget av global politisk uro, opprør mot eliter, økt ulikhet og kulturkamper gjør det hele enda mer alvorlig.

Politikken skal være vårt problemløsningsverksted. Et sted der de ulike interessene i samfunnet møtes til fredelig kamp under felles regler, og med gjensidig tillit. Når politikken går fra å være vårt felles sted for problemløsning til å oppleves som en del av problemet, er vi som samfunn i alvorlig trøbbel.

Les også

Unnskyld, jeg trodde jeg gjorde det jeg skulle.

Dersom prisen vi alle må betale for disse ordningene er skandaler absolutt hele tiden, tåler ikke demokratiet at vi lar ordningene fortsette. For ingenting tyder på at dette blir bedre. Hvorfor skulle vi ha noen tro på det?

Norsk politikk har nemlig en lang historie med velferdsordninger for politikere som sett i ettertid fremstår som aldeles elleville. Hvem kan for eksempel glemme SAS’ legendariske «blåkort», som statsrådene kunne reise fritt med - også privat, over flere tiår. Til forsvar for denne helt urimelige fordelsbehandlingen av landets politiske elite uttalte daværende statsråd Per Kleppe (Ap) at «flyene går jo uansett».

Hurtigruta gikk også «uansett»: Frp brukte i sin tid en halv million kroner av Stortingets midler på cruise med hurtigruta. «Studieturen» var med ektefeller, «for å hindre sjalusi» skulle vi tro Siv Jensen. På toppen av dette holdt partiet seg med en hemmelig reisekonto til storbyturer forbeholdt utvalgte partitopper med ektefeller.

Eller det gamle pensjonssystemet på Stortinget, som heldigvis er avskaffet, men først etter omfattende offentlig kritikk? En hemningsløst raus ordning der representanter med tre perioder på Stortinget kunne gå ut portene på Løvebakken med full pensjonsopptjening. Nei, det er ikke tull. Ei heller er etterlønnsordningene det - et system der de samme politikerne som har laget knallharde NAV-betingelser selv får en fratredelsesytelse på flere hundre tusen kroner, før de fortsatt kan ta ut etterlønn i månedsvis. Også denne ordningen har i all hovedsak vært tillitsbasert. Og gjenstand for åpenbart misbruk.

De aller fleste ordninger stortingsrepresentantene nyter godt av, har et helt logisk og forståelig opphav. Ordentlige reisebetingelser. Et sikkerhetsnett om du faller ut av Stortinget, og ikke lenger er kvalifisert til jobben du skal tilbake til. Pensjon som kompenserer for manglende oppgjening i arbeidslivet.

Men nær sagt alle som en har ordningene est ut og mutert til frynsegoder det ikke er mulig å forsvare, med mindre du har en partipisk i ryggen. Og her finner vi årsaken til at lite vil bli gjort: Foruten berettigelseskulturen, som etterhvert er godt dokumentert, er partimakten svært sterk i det norske politiske systemet. Du er lojal til dine egne, åkke som.

Stortinget kommer derfor ikke til å stramme inn egne goder til et nivå folk kan akseptere, før de tvinges.

Men nå må de tvinges. De stadige tillitskrisene, senest til stortingspresident Eva Kristin Hansen, er i ferd med å gjøre ubotelig skade på Stortingets autoritet og stilling, og dermed på hele tilliten til det politiske systemet. Det Stortinget nå trenger, og fortjener, er et hardt offentlig press til velferdsordningene for stortingsrepresentantene faktisk avskaffes og bygges opp igjen fra bunnen, i en form som kan forsvares i år 2021.

Selv tror jeg ikke det lenger er noen vei utenom å likebehandle Stortingsrepresentantene med andre statsansatte, og avskaffe alle særegne stortingsordninger helt med unntak av pendlerboligene (som tydeligvis i seg selv også må strammes kraftig inn). Det er egentlig en fryktelig dårlig løsning, men uansett uendelig mye bedre enn den seigpiningen av tillitssamfunnet vi nå må bevitne.

Stortinget ødelegger tillitskulturen som hele velferdsstaten avhenger av. Det burde egentlig, i et historisk perspektiv, bekymre statsministerens og stortingspresidentens parti mest av alle. Når selve ordet «tillit» begynner å låte hult, er det nemlig mye mer enn tilliten til politikerne som står på spill. Hvordan kan vi stole på hverandre, når vi ikke kan stole på våre fremste folkevalgte? Stortinget har endt opp med å skade folks tillit til hverandre.