På ett vis er det åpenbart et godt tegn når Stortinget gir seg i kast med løsninger når kriser treffer. Nær sagt hele opposisjonen har for eksempel etter tur presentert sine egne forslag til avlastningstiltak i møte med de høye strømprisene. Det tyder på at landets folkevalgte er i god kontakt med problemene befolkningen sliter med.

Men det tyder også på en noe mer uklar arbeidsfordeling mellom regjering og storting enn det som er vanlig. Selvsagt kan Rødt, SV og Høyre ha ulike meninger om hvordan regjeringen bør håndtere de voldsomme strømregningene som folk over hele landet har i vente, men det er ikke like selvfølgelig at det bidrar til bedre løsninger og politiske vedtak som står seg, når partiene nærmest har et kappløp om å legge fram detaljerte planer for praktisk problemløsning før regjeringen har rukket å gjøre det samme.

SV foreslo nylig opprettelsen av et nytt statlig strømselskap som respons på de ekstreme strømprisene. Hvorvidt det er et godt forslag eller ikke skal ikke vi ta stilling til her. Men det er heller tvilsomt at forslaget var særlig godt utredet eller gjennomarbeidet før vi rakk å lese om i det i avisene. Dette vet nok også SV selv. Dermed får politikken et preg av skuespill: Regjeringens samarbeidsparti foreslår en omfattende strukturell endring vi ikke kan vite rekkevidden av som svar på et akutt problem, selv om vi alle innerst inne vet at forslagsstillerne selv nok er like usikre på virkningen av det som alle oss andre.

At fløypartiene strides om å være raskest på ballen med storstilte, alternative forslag er ingen overraskelse. Mer påfallende er det at Høyre, som nettopp har lagt sin lengste sammenhengende styringsperiode noensinne bak seg, også beveger seg langt inn i detaljene i sitt opposisjonsarbeid framfor å peke ut en alternativ, politisk kurs. Partiet som selv har hatt ansvar for svært krevende avveininger i håndteringen av koronaviruset har de siste par ukene framstått mer som et revisjonsselskap i sin omtale av regjeringen enn et opposisjonsparti, med en grad av pirk som gir regjeringen lite, om noe, handlingsrom.

Én ting at det ikke er helt kledelig for et stort og ledende opposisjonsparti. Men viktigst er det kanskje å minne om at Stortingets ansvar først og fremst er for den overordnede styringen av landet, og de lange linjer. Vinterens strømprissjokk oppsto ikke av seg selv, men er resultatet av en rekke ulike forhold – noen tilfeldige, men også mange som Stortinget over tid har kunnet påvirke. Plutselige forslag om nye strømselskap eller detaljerte kompensasjonsordninger tilslører de mer langsiktige utfordringene som forårsaket krisene i første omgang.

Det er så klart enklere å være «på ballen» og foreslå raske tiltak for å reparere noe midlertidig, enn å ta fatt på de vanskelige, tunge debattene om hvordan kraftmarkedet bør fungere de neste tiårene. Og det er selvsagt lettere å sende ut pressemeldinger umiddelbart etter regjeringens pressekonferanser, enn å bidra til den langt viktigere debatten om hvordan koronaviruset skal håndteres på sikt. Men vi har et storting nettopp fordi disse oppgavene er vanskelige. Å lede og bestemme er mer enn å detaljstyre.