Det er på tide at politiet innser sine begrensninger i det rusforebyggende arbeidet.

Debatten om rusreformen har etter hvert utviklet seg til en slags profesjonsstrid mellom politiet og sosialarbeidere om hvem som skal ha den viktigste rollen i å forebygge at barn og unge får rusproblemer. På tross av at politiet hverken har den riktige kompetansen eller verktøyene for å jobbe relasjonelt og tillitsbasert med ungdom, insisterer de på å beholde oppfølgingen i egen regi.

Et eksempel er «bekymringssamtalen», som gjerne trekkes frem som et eksempel på et verktøy politiet mister med regjeringens forslag til rusreform. Imidlertid er bekymringssamtalen faktisk er ivaretatt i regjeringens forslag, i og med at personer som er tatt for befatning med narkotika til eget bruk skal ilegges en oppmøteplikt for en rådgivende enhet for narkotikasaker istedenfor å få bøter og rulleblad. Forskjellen er at istedenfor å gjennomføres av politiet, skal denne samtalen være med helse- og sosialfaglig personell ved den rådgivende enheten. På denne måten unngår man politiets uheldige dobbeltrolle som både hjelpere og kontrollapparat, som gjør det vanskelig for mange unge å åpne seg i samtalen av frykt for å si noe som kan lede til sanksjoner. Vi har også sett eksempler der bekymringssamtalen får karakter av å være et avhør, uten at ungdommen det gjelder får tilgang på advokat, slik de normalt har rett på.

Forslaget innebærer også at politiet fortsatt har anledning til å visitere personer for å avdekke om de har ulovlige rusmidler på seg. En avkriminalisering senker i tillegg beviskravet, slik at politiet kan ilegge en reaksjon på det tidspunkt man i dag har nok mistankegrunnlag for å kreve ransaking. Dermed kan politiet oppklare saken uten å bruke inngripende og krenkende tvangsmidler, slik som å tvinge folk til å urinere i andres påsyn.

Riktignok vil ikke politiet kunne ransake bolig eller mobiltelefon, men dette er noe Riksadvokaten under Stortingets høring 16. mars slo fast at de ikke har adgang til i dag heller ved mistanke om bruk eller innehav av mindre mengder. Det er derfor litt urovekkende hvordan mange i politiet trekker dette frem som viktige verktøy man mister ved en avkriminalisering, og speiler en ukultur der politiet har fått drive med uhjemlet og uforholdsmessig virkemiddelbruk i såkalt «forebyggende» øyemed.

Det mange i politiet kaller «forebygging», er i realiteten kriminalisering og stigmatisering av ofte allerede sårbare ungdommer. Å bli tatt for narkotika kan innebære tvungen avkledning, undersøkelse av kroppens hulrom, å måtte urinere foran fremmede mennesker og i ytterste konsekvens å bli tatt blodprøve av med makt. Det er ingenting som tilsier at dette virker forebyggende; tvert imot er det mye som tyder på at denne måten å håndtere ungdom på øker sannsynligheten for videre kriminell og anti-sosial atferd.

Dersom man ønsker bedre forebygging, bør man bruke mer ressurser på å utdanne og ansette sosialarbeidere, på å styrke fellesskolen, på å motvirke mobbing og psykisk uhelse blant ungdom, og på å utjevne sosiale forskjeller. Et første skritt vil imidlertid være å overlate oppfølgingen av ungdom som er tatt for befatning med narkotika til de som kan det. Politiet har gjort nok skade nå.