Når den aldri hvilende IT-professor Dag Svanæs kommenterer myndighetenes smitteverntiltak, vet man hva man får. Det gjelder å være så hard i klypa som mulig, alltid.

Til Nidaros sier han blant annet at det har vist seg at det «lønner seg å slå ned et utbrudd relativt raskt og hardt med kortvarige tiltak». Det kan han utvilsomt ha rett i, men like fullt slår han fast at tiltakene som ble innført nasjonalt 3. januar, må videreføres i «minst» to-tre uker. Så mye for kortvarige tiltak.

Videre innrømmer han at han gjetter, men han mener det er tvilsomt at tiltakene Trondheim innførte rundt juletider ville stått seg alene. I stor grad har vi fått drahjelp av de nasjonale tiltakene, sier han. Dette får vi jo aldri vite sikkert, men legger vi til de 1-2 ukene det normalt vil ta fra en restriksjon innføres til den (eventuelt) får effekt på registrert smitte, ser det ut som smitten i Trondheim både flatet ut og begynte å synke før vi fikk noen effekt av de nasjonale tiltakene. De sistnevntes effekt viser seg jo først i disse dager.

Som jeg har argumentert for tidligere, tror jeg to uker med store sosiale begrensninger på nyåret var et fornuftig tiltak, først og fremst fordi situasjonen var svært uoversiktlig, med mye reisevirksomhet og begrenset omfang av testing i høytiden. Men når veien videre skal vurderes, er det grunn til å minne om at myndighetene hele tiden har sagt de skulle prioritere barn og ungdom. Videre bør tiltak målrettes mot arenaer med spesielt stor risiko for smitte.

I Trondheim er situasjonen nå helt annerledes. Treningssentrene er åpne, mens idrettshallene er stengt. Pirbadet er åpent som normalt, bortsett fra for den organiserte idretten. Begge deler er klare brudd på normen om å prioritere barn og unge. Som Cathrine Sandnes skrev i Dagbladet nylig, de tre månedene i fjor var unntakstilstand, mens et helt år med det samme blir til en normalsituasjon.

Det har store skadevirkninger for organiserte fritidsaktiviteter, uten at gevinsten i form av lavere smittetall er særlig klar.