I et både velformulert og poengtert debattinnlegg i Nidaros tar Fredrik Winsnes for seg elitesatsing og seleksjon ned i tolvårsalderen for Rosenborg og andre toppklubber. Som alternativ til slik satsing argumenterer han for å la spillerne utvikle seg i sine opprinnelsesklubber, og at toppklubbene heller kan bidra med veiledning. Blant fordelene som listes opp er at en slik modell vil gi en sterkere konkurransearena lenger opp i aldersklassene hvis de mindre klubbene i Trondheim får beholde talentene sine lenger i stedet for å busse dem til Lerkendal lenge før konfirmasjonsalder.

Begrunnelsen for forslaget er prima, men jeg tillater meg å sitere Fredrik på følgende: «Jeg mener det er en feiloppfatning at det ligger begrensninger for utvikling i egen klubb». Her mener jeg at han tar feil. Ikke for bydelslagene som han omtaler, men for alle som ikke tilhører en klubb fra en befolkningsmasse som kan stille både fire og fem 13-årslag.

I dagens A-stall for RBK finner vi Erlend Dahl Reitan fra Klæbu (som vanskelig kan kalles en bydel i Trondheim, samme hvor mye de kommunesammenslår og urbaniserer seg der ute), Edvard Tagseth fra Frosta, Håkon Røsten fra Oppdal og Olaus Skarsem fra Melhus, og Magnus Holte fra Ler på vei opp. Fra lagbildene på Brakka smiler Erik Hoftun fra Kyrksæterøra, Gøran Sørloth fra Rissa, Vegard Heggem fra Rennebu, Øystein Wormdal og to generasjoner Eggen fra Orkdal samt Jonas Svensson fra Verdal blant bygutter som Roar Strand, Sverre Brandhaug og Jan Hansen.

Jeg kjenner ikke utviklingshistorien til alle bygdeguttene, men det ville overraske meg om alle sammen vokste opp i klubber hvor kompetansen til å utvikle fremtidige landslagsspillere var nitid gjødslet fra regionens eneste eliteklubb.

Selv kommer jeg fra ei lita bygd litt oppi dalen, og jeg hadde nok aldri endt opp med å spille for Rosenborg om jeg så hadde vært oppvokst på en hybel i Klokkesvingen, så geografien er ikke årsak til mine fraværende seriegull. Likevel var jeg ikke fullstendig talentløs som 12-13-åring, og jeg husker hvor opplagt svaret var da valget om en videre fotballkarriere skulle tas. Ikke et vondt ord om oppofrende fedre som stiller opp som frivillige trenere for aldersbestemte lag, men svaret på hvor man best utvikler seg ligger ikke i moderklubben hvis man beveger seg noen kilometre fra bykjernen.

Jeg mener ikke med dette at RBK skal lønne trenere for aldersbestemte lag i hele Trøndelag, det er selvfølgelig umulig både logistisk, økonomisk og geografisk. Setter man opp historiske startellevere for bygd mot by fra RBK-historien ville nok imidlertid kvaliteten vært påfallende jevn. Tatt i betraktning at mange fra bygda nok har nådd toppen mer på tross av enn på grunn av kvaliteten på fasiliteter og trenerkompetanse i sine moderklubber, bør det egentlig ikke være tvil om hvor satsingen helst burde spisses.

Gitt at RBKs enorme popularitet i stor grad skriver seg fra bygde-Trøndelag, burde det derfor være et opplagt fokusområde for RBK å rekruttere talenter fra provinsen til A-laget ti og femten år fram i tid. Fotballen er rettferdig i og med at det ikke finnes misforståtte genier – det sitter ikke en oversett 19-årig superspiss og sulter på et kvistværelse på Fannrem bare fordi Rosenborgs speiderapparat ikke vet at han eksisterer. Likevel kan man spørre seg hvor mange potensielle toppkarrierer som ble avsluttet blant 13-åringer på bygda som så på en videre karrierevei som håpløs.

Om svaret ligger i å tilby oppsamlingslag i form av elitesatsing for de enkeltvise årgangstalentene fra bygda, eller å skolere trenerne deres i klubbene de kommer fra, vet jeg ikke. Jeg tror imidlertid en debatt om talentpleie som kun henvender seg til bydelsklubbene blir for nærsynt. For øvrig er jeg helt enig med Fredrik i sluttpoenget hans – talentutvikling handler om så mye mer enn dribleraid og offsidefeller, og i det å utvikle relasjonelle ferdigheter bør vi ha ambisjoner om å være like gode på bygda som i byen.