Svarte liv og blanke sannheter

Hadia Tajik, nestleder i Arbeiderpartiet

Hadia Tajik, nestleder i Arbeiderpartiet Foto:

Av

De mest usynlige blant oss er de mest utsatte. Men hvis vi skal klare å gi mer makt til de avmektige, må de se at det nytter å si fra.

DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Da bølgen av historier om rasisme som ble delt også kom til Norge, kjente jeg ikke på noe behov for å dele egne erfaringer med det. Etterpå har jeg lurt på hvorfor ikke.

Starten på #blacklivesmatter-demonstrasjonene i kjølvannet av at den svarte amerikaneren George Floyd ble kvalt til døde av en politimann i USA, fylte meg ikke med håp, men med uro for å bli skuffa.

I tidligere debatter om strukturelle problemer har jeg savnet klasseperspektivet. Makt og avmakt handler jo ikke bare om kjønn eller hudfarge, men om økonomi og sosialt nettverk.

Nå som debatten om rasisme gradvis har gått over til å handle om statuer av historiske figurer burde fjernes eller ikke, fordi personene i ettertidens lys viser seg å ha holdninger som ikke lenger «passer inn», føles det som et deja vu – noe vi alle har sett før: En debatt som har det i seg å skape varig strukturell endring, men som heller ender opp med å skape polarisering om sterke symboler.

Drept av politiet

Floyd ble anholdt og lagt i bakken av politiet, mistenkt for å ha forsøkt å betale med en falsk 20-dollarsseddel. Det ble hans død. I etterkant har det blitt delt flere opprørende mobilvideoer og bilder av svarte mennesker i det som burde vært ufarlige situasjoner, men som likevel blir farlige, blant annet av Christian Cooper som drev fugletitting i Central Park. Der møtte han en hvit kvinne som nektet å sette bånd på hunden sin. Da han påpekte at det var båndtvang, ble hun så opprørt at hun ringte 911 og ropte inn i mobiltelefonen med påtatt skjelvende stemme at en «afrikansk-amerikansk mann truer meg på livet midt i Central Park».

Videoen av episoden er mye delt på nett, og viser hvordan hudfargen til Cooper ble forsøkt brukt som et våpen mot ham, fordi alle vet at amerikansk politi har et dårlig rykte i sin håndtering av svarte amerikanere, og fordi kvinnen ville bruke politiet til å utsette ham for risiko.

Også i Norge har vi sett mange med mørk hudfarge fortelle om ulike episoder der de har vært utsatt for rasisme eller strukturell diskriminering.

Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby har skrevet en kronikk (VG, 13.06) der hun skriver at hun synes rasisme er et «vanskelig tema» og at «det er lett å trå feil», uten at leseren blir innviet i hva som er vanskelig ved det eller hvor hun er redd for å trå feil.

Jeg skjønner ikke helt hva det vanskelige er. Det er vel ganske enkelt: Ikke drep, hat eller trakasser noen. Heller ikke på bakgrunn av hudfarge. Uansett om du selv er mørk eller lys i huden.

Underholdning?

Da bølgen av historier om rasisme som ble delt også kom til Norge, kjente jeg ikke på noe behov for å dele egne erfaringer med det. Etterpå har jeg lurt på hvorfor ikke. Det er jo ikke slik at jeg har gått fri fra rasisme, tvert imot, det er bare å lese kommentarfeltet under artikler der jeg er intervjuet for å se det.

Jeg tror det manglende behovet for å dele egne erfaring kommer av at #blacklivesmatter minner meg om noe annet: Det minner meg om #metoo.

Begge kampanjene er kulturelle revolusjoner, utløst av konkrete hendelser som ekte mennesker med navn, ansikter og historier har blitt utsatt for. Begge har sin egen hashtag, som er lett å hekte seg på, lett å dele under og være en del av på sosiale medier. Begge treffer en følelsesmessig nerve, en sterk følelse av urettferdighet. Begge gjør at folk du kanskje trodde du kjente, står frem med historier som er smertefulle å lese, og som minner om at din taushet er det som gjør det mulig å krenke andres kropp eller liv.

Men ikke alle kulturelle revolusjoner skaper de forandringene man håper på. Da #metoo stod på, var det flere kvinner som fortalte om sine egne erfaringer med seksuell trakassering. Noen anonymisert og i generelle ordlag, andre knyttet til helt konkrete personer.

Skapte det varig endring?

Alt som ikke skjedde

#Metoo gav i alle fall et språk til kvinner som har blitt utsatt for seksuell trakassering og det bevisstgjorde flere arbeidsgivere om betydningen av å ha rutiner for forebygging og håndtering av det.

Men Brett Kavanaugh, som var anklaget for tre tilfeller av seksuelle overgrep av Christine Blasey Ford, Deborah Ramirez og Julie Swetnick, ble like fullt utnevnt som dommer i Høyesterett i USA.

Donald «grab them by the pussy»-Trump er fortsatt amerikansk president, og kanskje blir han til og med gjenvalgt.

Den amerikanske filmmakeren Harvey Weinstein, som på mange måter ble symbolet på hvorfor #metoo-bevegelsen var nødvendig, ble riktignok dømt til 23 års fengsel. Men det ville kanskje vært mer oppsiktsvekkende om han ikke ble det, siden over 80 ulike kvinner hadde reist anklager om overtramp og overgrep.

Kvinner som varslet om seksuell trakassering da #metoo-bevegelsen startet, forteller om veldig varierende erfaringer med det i ettertid. En del har blitt hetset og utsatt for anklager om skittent spill, en del har blitt stemplet som løsaktige, for alle vet jo at hun egentlig ville det selv. Jeg vet ikke hva Blasey Ford tenkte om det selv i ettertid: Har det at hun satt i en offentlig høring og fortalte om overgrepet, men ikke ble trodd, gjort det lettere eller vanskeligere for andre kvinner å stå frem?

Jeg spurte en kvinnelig, amerikansk senator om det samme i 2018. Hun svarte håpefullt at hun trodde andre vil la seg inspirere av motet til Ford. Men hvorfor i alle dager skulle de det?

De fleste av oss så en kvinne fortelle om en av de verste dagene i sitt liv, og bli sittende avmektig igjen: Uten jobben som professor i psykologi, uten anonymitet og privatliv, med et hav at drapstrusler mot seg. Mens Kavanaugh fikk opprykk og mer makt.

Klasseperspektivet

Det både #metoo og #blacklivesmatter langt på vei har manglet er en maktanalyse utover kvinne/ mann eller svart/ hvit. De mest utsatte er ikke nødvendig de mest verbale.

«Ut ifra våre risikoanalyser om hvor seksuell trakassering forekommer hyppigst, har vi ikke nådd det vi kan kalle «verstingbransjene»: Bransjer med lav organisasjonsgrad, mye midlertidig arbeidskraft, uten verneombud eller et ordentlig HR-apparat», sa likestillingsombud Hanne Bjurstrøm til VG i januar 2020.

Klasseperspektivet har også så langt uteblitt i den norske diskusjonen om rasisme og diskriminering. For selv om også politikere, eller tv- og idrettsprofiler utsettes for det, så kan vi i det minste etterpå gå tilbake til arbeidet vårt, og ha innflytelse på samfunnet rundt oss.

Men hva skal den svarte renholderen på midlertidig kontrakt gjøre? Eller den kvinnelige restaurantarbeideren på prøvetid som trenger lønna slik at barna kan få delta på SFO?

De mest usynlige blant oss er det mest utsatte. Men hvis vi skal klare å gi mer makt til de avmektige, må de se at det nytter å si fra. At fellesskapet stiller opp for dem. At erfaringene deres ikke blir bagatellisert, eller forsvinner i blindspor om statuer. Folk som er utsatt må se starten på strukturell endring og felles ansvar for endringene som trengs.

Hvis ikke, blir hverken #metoo eller #blacklivesmatter kulturelle revolusjoner, bare historiske blaff av folkelig engasjement.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken