«Det er ikke bare bare å bo i en buss» sier hun til meg. Vi sitter inne på kontoret mitt rett over Verkstedhallen på Svartlamon. I hendene holder hun en tomteleiekontrakt og noen brev. Kontrakten er mellom Svartlamon boligstiftelse og de to bussbeboerne. De er rundt 30 år med faste jobber på sykehuset. Jeg er i starten av tjueårene, og nyansatt daglig leder i Svartlamon boligstiftelse.

Brevene hun holder er korrespondansen mellom oss og Eierskapsenheten i Trondheim kommune. De eier grunnen som vi leier, og fremleier til våre beboere.

«De vil ikke at vi skal bo slik som vi bor» fortsetter hun. For hun snakker ikke om oppvarming, toalettforhold, strøm eller andre ting som kan være vanskelig når man bor i en buss. Hun snakker om kommunen sin, som har sterke motforestillinger mot at vi skal tillate at folk bor i buss.

I 2001 opprettet bystyret Svartlamon boligstiftelse, og la til grunn følgende mål for stiftelsen:

«Overordnet mål for prosjektet på Svartlamoen er at det skal bli en alternativ bydel med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøving. Det gjelder både boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og energi, kommunale tjenester, kunst, kultur og næringsutvikling.»

Svartlamon har lyktes med dette. De siste 20 årene har det vært gjennomført eksperimentell boligbygging, det er stiftet foreninger og lag, skapt bedrifter, kulturaktører, artister og kunstnere. Alt er i stor grad gjort som et eksperiment, utformet og skapt av beboerdemokratiet. Det har handlet om å forsøke, feile, lykkes og lære av det.

Jeg mener Svartlamon er mer nødvendig enn noensinne. En tydelig effekt av nyliberaliseringen av Norge, er en individualisering der vi som enkeltmennesker blir satt til å konkurrere mot hverandre istedenfor å jobbe sammen. Svartlamon er motsvaret til en slik kulturutvikling.

Motkultur skal være smertefullt for storsamfunnet. Det skal, akkurat som god kunst, utfordre og endre oss. Svartlamon representerer en konstant kamp mot krefter som ser annerledeshet som ingenting annet enn et avvik. Det er en kamp der Svartlamon har fått endret samfunnet, men der også samfunnet har fått endre Svartlamon. For rundt denne annerledesheten finnes mye byråkrati, utredninger og rapportering. Både stiftelsen og beboerne har måtte innordne seg, og føye seg etter storsamfunnets stadig nye krav.

Etter et initiativ fra en gruppe arkitektstudenter (som senere ble til Nøysom arkitekter) og beboerne startet man i 2013 med prosjektet Eksperimentboligene, et selvbyggerprosjekt der fem utvalgte familier fikk bygge sin egen bolig. Stiftelsen står som byggherre, og selvbyggerne gis tidsubestemte kontrakter. Totalprisen landet på tre millioner for et rekkehusbygg med fem boliger. Det ble tatt opp et husbanklån for å finansiere prosjektet, og det er selvbyggerne selv som bærer kostnaden gjennom husleien til stiftelsen.

Å bygge sitt eget hus er blitt en del av motkulturen. For motkulturen utvikler seg i tråd med samfunnets utvikling. I årene mellom 1950 og 1995 finansierte husbanken rundt to tredjedeler av alle nyoppførte bolighus. Noe av dette var nettopp selvbyggerprosjekter, men i dag bygges boliger i stor grad etter samme mal. Kostnadseffektivt ja vel, men også konformt. Vi velger blant hus i en katalog, tegnet av andre ut fra deres inntrykk av hva vårt behov er. Dette kunne i utgangspunktet spart vanlige boligkjøpere penger, men det er det motsatte som skjer. Boligprisene galopperer samtidig som arkitekturen blir standardisert. Det menneskelige er tatt ut av ligninga, og igjen står kun markedet.

Svartlamon skal tilby boliger for dem som av ulike årsaker ikke kan eller ønsker å delta i det ordinære boligmarkedet. Med lavere boutgifter frigis tid til annen aktivitet som kunst og kultur, politikk og frivillig arbeid. Resultatet av det kreative overskuddet nyter vi alle godt av. Det finnes antakelig flere svar på hva Svartlamon er, enn det finnes beboere. Det er det brede spekteret av beboere, virksomheter og aktiviteter som til sammen utgjør området.

Med jevne mellomrom, og særlig i forbindelse med valgkamp, kommer kritikken fra høyresida - det er sløsing med offentlige ressurser. Det skapes ikke nok økonomiske verdier som kommer kommunen til gode. Og de verdiene som skapes på Svartlamon er kanskje ikke så enkle å måle i kroner og øre. Målstyring og effektivisering ser fint ut på papiret. Men hva gjør det med oss som mennesker?

Dersom det eneste som har verdi er det som skal telles og måles, og verdiskapning kun forstås i et økonomisk perspektiv, mister vi noe. Tid, tillit, frihet, kreativitet og menneskelighet, rom for å tenke, være og handle utenfor boksen. Hvordan vi bor gjør mye med hvordan vi kan leve, og det å bo er nettopp synonymt med det å leve.

Svartlamon er et viktig kapittel i den historien vi trondheimere forteller om oss selv. Vi er ikke helt som øst- eller vestlendinger. Vi er litt laidback. Kanskje er vi litt trassige, og ikke like konforme. Mennesker er ulike og det finnes utallige måter å leve livene på. Det er ikke realistisk at vi alle skal kunne finne oss til rette, vokse og trives i nøkkelferdige boliger bygget over samme lest.

I stiftelsen former vi byråkratiet ut av hva beboerne bestemmer, i henhold til våre vedtekter og behov. Det gjør at vi alltid utfordres til å skape ut ifra beboerne selv. Det finnes ingen skjemaer på mitt kontor, samtidig er våre forvaltningskostnader lavere enn det du vil finne i både privat og offentlig boligvirksomhet. Det er beboerne som drifter fram og skaper engasjementet som er Svartlamon. Målet er alltid at beboerne skal gjøre mest mulig selv. Vårt mål som stiftelse er å muliggjøre engasjementet og aktiviteten.

«Hvordan har dere det da?» spør jeg nysgjerrig bussbeboerne.

«Vi stortrives, det har virkelig vært helt fantastisk å få denne muligheten». Vi signerer kontrakten og sier farvel til hverandre. Jeg koker meg en kopp kaffe, og går tilbake til kontorpulten min. «Kampen fortsetter» tenker jeg.