Takk for dansen, Eirik. Veldig synd at vi aldri fant samme takt.

Foto:

Av

Ole Christian Gullvåg har skrevet brev til Eirik Horneland etter RBK-avskjeden.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Kjære Eirik.

Det er aldri gøy når en trener forlater klubben vår. Uansett hvilke opp- og nedturer forholdet har vært gjennom, så kjenner jeg alltid på en liten kjærlighetssorg etterpå. Som Rosenborgsupportere er vi egentlig oppvokst med det at ting varer. Trenere blir i årevis, titlene ruller inn, vi spiller årlig i Europa, og spillere blir heller hos oss enn å dra til bakgårdsklubber i utlandet.

Men i det siste, og da mener jeg de siste snart tyve åra, har vi begynt å innse at ting som varer egentlig er unntakene. Det er de flyktige, korte forholdene som er blitt den nye regelen, og når de tar slutt må man sette seg ned og tenke over hva det var som gikk galt denne gangen.

Var det meg? Var det deg? Var det oss? Og - kan vi lære noe?

Vel. Da vi var på vår første date, Eirik, skulle jeg ønske vi klarte å være enda litt ærligere på hva vi så etter i en ny trener.

Du fortalte om Haugalandet, om hvordan måkene grasiøst pryder gresstustene. Vi nikket og smilte og sa at vi syntes det hørtes nydelig ut, men vi sa ikke noe om at vi egentlig er mest vant til trønderske byduer som humper rundt på brostein.

Vi spurte hva du likte å spise, og du sa du foretrakk ekte haugalandsk sild og potet, og selv om vi innerst inne foretrekker sodd, så nikket og smilte vi, og stirret deg dypt inn i øynene. Vi måtte da kunne venne oss til sild og potet, når du snakket så intenst og engasjert om det? Det måtte jo være noe i det da! Eller?

Du spurte hva vi så for oss, og det var da vi begynte å bli vage. Vi sa ikke noe om at vi hadde vært på mange dater i et halvt år allerede. Vi snakket ikke stort om det forrige bruddet vi hadde vært gjennom, om hvor opprivende det hadde vært - vi ville jo ikke skremme deg bort heller.

Så vi sa bare at vi så for oss en mann med en tydelig stemme, en som visste hva han ville.

Og da du lente deg selvsikkert frem og grep hånden vår var vi solgt, helt satt ut av hvor tydelig, klar, bestemt og ikke minst ærlig du var.

Du snakket om gjenvinninger, og vi glemte å nevne at vi egentlig ønsker å ha ballen og slite ut motstanderen.

Du snakket om sultindeks og bevegelseskvalitet, og vi hadde aldri hørt noen snakke så engasjert om dette på date før, og i euforien glemte vi å nevne at vi er veldig opptatt av dobling på kant.

Du snakket om kriging og kjemping og moderne løpskraft, og vi tenkte at dette høres fantastisk ut, ja, give it to me baby!

Og nå har halvannet år gått, vi har lært hverandre å kjenne, og blitt enige om å gå hver til vårt. Unnskyld for at vi var en dårlig kjæreste. For at vi ikke var tydelige nok. Takk for at du var moden nok til å se hva som var i ferd med å skje allerede i fjor, og ville snakke om forholdet, selv om vi ikke var klare for det. Takk for at du tok praten nå også, og tvang oss til å innse at vi ikke har vært som skapt for hverandre. Det er ikke lett å innrømme, men her har vi nok begge lovet mer enn hva vi noen gang kunne greie å holde.

Takk for dansen, Eirik. Veldig synd at vi aldri fant samme takt. Forhåpentligvis vil vi begge finne en ny å danse med, og kanskje blir vi bedre også. Alt godt, og stikk innom på kaffe om du er i nærheten.

Ole Christian

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken