Gå til sidens hovedinnhold

Takk

Jeg er heldig som har klart meg så bra. Mange har ikke det, og vi må lytte til dem.

22. JULI

«Skutt gjennom høyre scapula. Brudd på tredje og fjerde costa, med fragmenter liggende i øvre tredjedel av lungelapp». Det er det jeg tror sto i epikrisen min fra Ullevål sykehus.

For oss som ikke kan legespråk vil det si at jeg ble skutt i skulderbladet og punkterte lungen min. Det høres kanskje absurd ut, men jeg er glad jeg ble truffet akkurat der. Om jeg hadde blitt truffet noen centimeter til venstre, så hadde jeg dødd momentant, men det gjorde jeg ikke.

Takk til Sofie og Even, som ikke er foreldrene mine, men jeg var veldig glad for å se. Takk til fantastiske ansatte på Ullevål Sykehus - spesielt Ronny og Ludvig. Takk til gode venner som kom på sykehusbesøk - det var god kake, Merethe. Takk til mamma og pappa, som støtta meg i valget om å begynne å studere høsten 2011. Jeg håper jeg er ferdig studert, for nå.

Jeg ble raskt skrevet ut av sykehuset, og klarte å begynne å studere, på tross av skade og traume. For meg var det viktig å prøve å komme i gang med livet mitt.

Det gjorde jeg, men ikke alene. Jeg har hatt et fantastisk godt støtteapparat rundt meg. Nå snakker jeg ikke bare om helsevesen og offentlige tilbud, men om nettverk gjennom familie, gjennom gamle venner og veldig mange nye.

Når ting som salutt på 17. mai, bevæpna politi på campus på utveksling eller store folkemengder på festival har gjort at kroppen min har hoppet rett i beredskapsmodus, så har det alltid vært noen der som har vist at det ikke er så farlig som jeg først har trodd. Når kroppen og hodet reagerer irrasjonelt på normale situasjoner, hjelper det å ha noen som viser med handlinger at det ikke er behov for å stresse, ved få hodet over på andre tanker eller ved å anerkjenne at situasjonen var unormal, men trygg.

Takk til Gløshaugen Legesenter, for fantastisk oppfølging. Takk til psykologen min hos Sit. Takk for snusen, Marthe. Takk for at du introduserte meg til Storsalen, Asle. Takk for at du fikk meg til å donere kake på bursdagen min, Torleif; og for at dere spiste, Elisabeth og Kristine. Takk til FG Kull-13. Takk til Det Litteraere Selskab - og Merete. Takk til Bjartnes og Bølingen, for verdens beste festival. Takk til Nora og Anna, for eventyr i Singapore. Takk for at den pumpa ikke var så stress, Karl. Takk for at du gjorde politikk mindre skummelt, Vilde. Takk for hundekos, RPDR og digg mat på fredager, Marianne.

I hverdagen er det lett å glemme at veien blir til mens man går; lett å glemme helt til man stopper opp og ser seg tilbake; helt til man reflekterer litt over hvem du har møtt på på veien, og hvordan de har hjulpet deg - eller at de har hjulpet deg i det hele tatt.

Dette er mitt forsøk på å si takk til et lite knippe mennesker som har hjulpet meg dit jeg er i dag. For jeg er takknemlig, glad og heldig, som har truffet alle disse fantastiske menneskene. Takket være mange fine hverdager, som de kanskje ikke vet at har bidratt å skape en normal hverdag for meg, så er jeg ufattelig glad i livet.

Ting jeg forsøkte å unngå for første gang for ti år siden, som små rom med én inngang eller det å fly, er ikke så skummelt. Jeg unngår ikke lenger å gjøre disse stedene i frykt for at noe fælt skjer, for jeg har opplevd disse situasjonene nok ganger med fine folk.

Takk for forsøket på å kurere flyskrekken min, Mathias. Takk for at du ble med for å se Katya, Linn - selv om du ikke visste helt hva du gikk til. Takk til Morten og Vic, for å hanke meg inn til Bergen. Takk til VIS, med Steffen og Anders som ga meg min første voksenjobb. Takk til Lasse, for et fint nettverk i Bergen. Takk til Petter, for å vise meg alle fjelltoppene. Takk til Rebecca og Ida, for bobler og dans. Takk til Kristoffer, for å finne min Internet-tvilling.

Jeg er heldig som har klart meg så bra. Mange har ikke det, og vi må lytte til dem.

Jeg har likevel et behov for å si at jeg har det veldig fint. Ikke bare på tross av det som skjedde 22. juli 2011 Men mest på grunn av alle dere jeg har vært med de siste ti årene.

Og sist, men ikke minst: takk til Mari som aldri sier nei til å smake når jeg prøver en ny iskremoppskrift.