Gå til sidens hovedinnhold

Tanker rundt Covid-19

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I disse dager klager vi alle over isolasjon. Det er et stort tema. «Mange steder i verden sover folk dårlig om natten fordi de ikke vet hvordan de skal klare å betale husleien, og folk har måttet ta barna ut av skolen fordi de ikke har hatt råd til å betale for den. Andre steder er det ensomhet og sosial isolasjon som er de største problemstillingene.» (Oda Ertesvåg. 22. desember 2020. Dagsavisen). I disse tider sitter vi alle på Teams og har møter. Det blir drøftet i media hvordan det skal gå med barn og ungdom i disse dager. Har noen tenkt over hvor mange som egentlig har det sånn i det daglige?

Som liten jente ble jeg sendt på flere sentralinstitusjoner i landet for å få den behandlingen jeg trengte i forbindelse med min diagnose. På 60-tallet måtte de fleste barn fra utkantkommuner, med ulike former for diagnoser, reise fra sine nære og kjære for å få datidens rette oppfølging med hensyn til diagnose, i medisinsk forstand. Det var en oppfatning om at «like barn leker best». Foresatte fikk beskjed om at det var best både for dem, søsken og barnet selv.

Jeg og flere barn og voksne bodde, spiste, gikk på skole og barnehage under samme tak. Da lærte jeg at til tross for fysiske utfordringer måtte jeg ikke forvente at mennesker og verden rundt meg kom springene og underholdt meg den dagen jeg skulle forlate instituttet. Det tok jeg til meg. Jeg bestemte meg for å ikke bli boende på mitt opprinnelige hjemsted, og valgte å flytte til det stedet i landet hvor jeg stort sett hadde oppholdt meg i barne- og tenåringstiden. Og der startet det.

De første par ukene etter at jeg flyttet for meg selv ringte jeg rundt til venner og bekjente for å oppnå kontakt og det gikk fort opp for meg at jeg hadde en urealistisk forventning om at mitt sosiale liv skulle gå av seg selv. Det var lenge før jeg visste hvem Bente Skansgård (Gründer av Uloba. www.uloba.no) var som sa så klokt «Du må ordne opp sjøl, det kommer ikke på ei fjøl».

Det gikk fort over til at jeg måtte ta tak i mitt eget liv og bry meg mindre om hva andre drev med. Jeg opplevde og opplever gjentatte ganger at mitt liv og min diagnose er interessant frem til informasjonen er gitt og fordelen av informasjonen er brukt. Jeg vil ikke oppleves som merkelig, og hvis jeg blir spurt om å fortelle det en vil vite om meg og min situasjon burde man tåle det som kommer og ikke bare forsvinne.

Alle må vi prioritere tiden vi har til rådighet. Slik er det for meg også. Til tider har jeg også mye å gjøre. Det er ikke noe forskjell på det enten vi går, ruller i stol eller på en eller annen måte har en fysisk eller en annen utfordring. Alle tar sine valg. Det er helt greit. Jeg prøver å ta kontakt med folk uansett forutsetninger. Jeg forventer ikke at verden kommer til meg, men tar i et tak selv.

hvem har sagt at alt er din egen skyld

det er ikke sant

du må ikke tru at det er du som graver høl

natta kommer seg hit helt av seg sjøl

- Trygve Skaug «Det går over» 2. vers. 2017

Jeg håper at vi alle lærer av denne Covid-19-tilstanden. At vi alle våkner opp til en ny vår. At vi stikker innom noen. Drar folk opp av sofaen, tar på en jakke, leser en tekst, holder en kopp med eller uten sugerør. Nå har vi alle opplevd isolasjon og kanskje også stigma om man skulle vært så uheldig og hatt korona. Jeg kan også forstå at min kropp med mine rykninger kan virke usymmetrisk og utenom det normative, men i disse tider og etter dette burde det være en ubetydelig bagatell.

Jeg blir heller en aktiv del av livet ditt og en del av samfunnet. Jeg er en del av det samfunnet du også lever i. Til daglig bidrar jeg også med mitt til samfunnet. Jeg driver min egen stab med ansatte. Jeg strukturer min hverdag. Repeterer fagstoff for etter hvert å kunne ta en privatisteksamen for så å kunne oppgradere min utdannelse slik at jeg igjen kan bli ett stolt og synlig individ i samfunnet. I tillegg skriver jeg tekster som jeg håper kommer deg til nytte. Jeg siterer her min tidligere folkehøyskolelærer Knut-Inge Johnsen: «Vi lever i ein tidsalder der vi har vent oss til at nesten alt er blitt meir lettvint og mindre tidkrevande. Men det er framleis nokre mål det ikkje finns snarvegar til» (Knut-Inge Johnsen, lærer på Lundheim Folkehøgskole da jeg gikk der fra 1981 til 1983.

Ja, ting tar tid og ikke alt går like fort i svingene. Du har helt rett Knut-Inge. For å få til noe må det jobbes med. Det gir ofte gode resultater.

Her om dagen så jeg et intervju med en forfatter som hadde sittet på hjemmekontor i mange år og kjenner til det å være isolert. «Nå kan dere få smake på hvordan det er (…) jeg var ikke alene om det lenger.» (Liv Køltzow, God Morgen Norge 3. februar 2021)

Kanskje vi med lærdom av dette kan lære oss å ta mer vare på hverandre uansett kroppsfunksjoner, sinnstilstander og andre utfordringer. Tenk heller at vi alle trenger hverandre på en eller annen måte hele livet.

Kommentarer til denne saken