Gå til sidens hovedinnhold

Tapet for Molde er det minste problemet i RBK akkurat nå

I sin arroganse har klubben mistet seg selv på vegen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det skulle sikkert ha kriblet i kroppen nå. Sommer og fotball. Rosenborg mot Molde allerede i andre serierunde. Toppkamp, god stemning, spenning, skuffelse. Men jeg kjenner ingenting. Null og nada. Tapte 0-1, ja? Jo, leste det på VG. Det er meg revnende likegyldig. Akkurat nå bryr det meg mer at jeg er blitt solbrent på nesa, og at det renner av øynene på grunn av pollenallergi.

Problemene i RBK startet ikke i fjor da Eirik Horneland ble trener, eller da klubben valgte å forlenge kontrakten hans i april. Problemet er ikke om kantspillerne er for statiske, om midtspissen er for ryggvendt, eller om indreløperne løper i feil rom i overgangene. Det handler om en klubb som er blitt så høy og mørk, at den har glemt hvem den er til for.

Rosenborg var klubben som holdt gamle helter i live. Det var klubben som fungerte som en familie, hvor man tok vare på hverandre. Det var der materialforvalteren og banemannen ble løftet fram. Det var et kollektiv både på og utenfor banen. Alle hadde sine oppgaver, som var viktige for totalen. Brakka var et hjem hvor alle bidro med sitt, som i sum var mye mer enn det hver enkelt kunne klart hver for seg.

Arven etter klubblegenden Nils Arne Eggen har ikke vært enkel. Etter sjefens avskjed i 2002 har det vært 13 trenere på Lerkendal, som i tur og orden har takket for seg. Åge Hareide og Erik Hamrén forlot klubben for å bli landslagstrenere, mens resten har gått av med langt mer ulykksalige årsaker. Flere slet med å takle jobben som trener for landets største klubb.

Så begynte man plutselig å sparke folk uten åpenbare grunner. Folk som vitterlig gjorde en god jobb. Daglig leder Hroar Stjernen fikk avskjed på grått papir. En junikveld for sju år siden kom han hjem til Levangernesset uten en jobb å gå tilbake til. Angivelig fordi han ikke hadde god nok orden på økonomien. Men han hadde orden på den viktigste kapitalen. Han hadde fått trønderne tilbake på Lerkendal. Men pytt, det var det ikke så nøye med.

Så kvittet man seg med suksesstrenerne Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun fem år senere, som også var i ferd med å få fram en entusiasme utenfor bomstasjonene rundt byen. Men å vinne rubbel og bit på banen, og folks hjerter utenfor stadion, var liksom ikke nok. Eggens postulater om hvor krevende det er er å gjenskape suksess, var glemt. Rosenborg vant ikke overbevisende nok, mente klubbledelsen, og det holdt dessuten ikke til å nå Mesterligaen. Som om det er en turnering du bare kan melde deg på. Takk for innsatsen, hei og hadet. Etter en pinlig rettssak og et forlik, trodde klubben at alt skulle bli greit. Men det er fortsatt ikke greit.

Rosenborg var hele Trøndelags fotballag. Det var laget du holdt med av den enkle grunn at du var trønder. Det var Puttes skoledagbok, der du leste om RBK-spillerne som trente på løkka i barndommen. Vi visste ikke engang hva løkka var, men det viste seg at vi bodde der vi også. Sommeren var i realiteten en to måneders treningsleir. Det var cupfinaler og Rosenborg-kassetter. RBK var eneste gyldig grunn for å få være opp til over klokka 23 midt i uka, på mørke høstkvelder. Noen ganger var vi også så heldige at vi fikk tak i billetter. Da var vi ikke hjemme før langt på natt. Men jeg minnes at skoledagene gikk lett likevel, fordi jeg hadde vært på Lerkendal. Sett kampen live.

Nå er Lerkendal det siste stedet jeg vil tilbringe ferien. Jeg vil heller slåss med knott og mygg ved et blikkstille vann uten fisk, enn å utsette meg for den smerten klubben gir omgivelsene. For hvorfor skal jeg bry meg, hvorfor skal trøndere bry seg? Av de 11 spillerne som startet kampen mot Molde, var det ikke en eneste trønder. Og det er en trener, som ble beskrevet som en slags norsk Guardiola, en garantist for moderne fotball, som skulle løfte RBK til nye høyder. Horneland er sikkert en fin fyr, men han er gitt et grusomt utgangspunkt. Han sliter med å få fasong på det. Og igjen er det klubbledelsen som skiter i sitt eget reir.

Når det snakkes om treneravgang etter andre serierunde, vitner det om en klubb i fritt fall. I sin jakt på å bli noe langt bedre enn best i Norge, har Rosenborg gått bort fra sin egen historie. Glemt hva som gjorde klubben så god, den gang alle visste både sine og andres roller og oppgaver. Null scoringer på de to første serierundene er beholdningen så langt. Etter to serierunder, riktig nok. Å tape for Molde er likevel det minste problemet i RBK nå. Klubben har tapt så mye mer enn trepoengere og seriemesterskap det siste året. Den har tapt sin egen sjel og identitet på jakt etter profitt og suksess.

Det er på tide å minne Koteng og RBK-ledelsen om Eggen-postulatet, som er syretesten for enhver leder: Du er ikke dyktig hvis du ikke kan bruke dyktigheten din til å gjøre andre dyktige. Det starter på toppen. Å bli ledet av en bøddel kan få enhver til å miste hodet i blant.

Kommentarer til denne saken