Taushetskulturen er de skitne mannlige privilegienes beste venn

Maria Can, spaltist i Nidaros

Maria Can, spaltist i Nidaros Foto:

Av
DEL

MeningerI Frankrike spiser de «tête de veau», kalvehode. Et symboltungt måltid til minne om den franske revolusjonen i 1789. Kalven symboliserer kong Ludvig XVIs giljotinerte hode, og middagsgjestene spiller rollen som folket som har frigjort seg fra undertrykkelse og nød. Nå er tiden inne for å få flere hoder på menyen.

Bare noen veldig få ganger i løpet av min levetid har jeg opplevd hendelser som har fått tiden til å stoppe opp og verden til å sette en ny kurs. Da Nelson Mandela ble satt fri. Berlinmurens fall. En full Boris Jeltsin på en stridsvogn i Moskva. Vi som husker et før og et etter, vet at ting kan forandre seg, selv når det ser helt håpløst ut.

Og det har sett håpløst ut en stund. I 2017 flommet mediene over av kvinners personlige fortellinger om strukturell mannssjåvinisme.

#Metoo åpnet lokket til en råtten brønn av stinkende mannlige privilegier. En liten stund virket det som om 2017 skulle bli et år 0 for verdens kvinner. Det skjedde ikke. Selvfølgelig. Norsk offentlighet er om mulig enda mindre enn den svenske. Alle kjenner alle. Alle har noe å tape. Alle holder kjeft.

Taushetskulturen er de skitne mannlige privilegienes beste venn. Mennene tok kjapt over debatten og fordreide den. Akk, det sårede mannlige egoet. Pek på dukken hvor det gjorde vondt da du ikke fikk lov å definere debatten. Det mannlige narrativet skal som kjent være alles narrativ. Det er «sedan gammalt», som vi sier i Sverige, om ting som ikke krever verken oppklaring eller forklaring. I mellomtiden kunne Fuckboys United bare gjemme seg under sofaen til kysten var klar igjen. Med noen få unntak.

På toppen av et isfjell av menn som ser på kvinner som en privat all you can eat-sexbuffé, står en norsk kulturmann. Etter mange år i taushetens vernedrakt fikk han fredag sin knusende straff: 13 år og seks måneders fengsel. En ufattelig seier og rettferdighet for de som har hatt mot til å stå frem med sine overgrepshistorier.

Så, kan vi holde kjeft igjen nå? Nei. Nei, vi kan jo ikke det. Kvinner lærer seg tidlig å leve med og håndtere den seksuelle oppmerksomheten fra menn. Vi lærer å pleie egoene til pågående menn for å redde oss selv. En akrobatisk øvelse i å være passe høflig og sjarmerende uten å samtidig sende signaler som kan feiltolkes og utnyttes.

Man skulle jo tro at kvinner i det minste slapp å utføre disse saltomortalene i de trygge rommene. Sånn er det ikke. I februar 2018 hadde Adressa en sak om «Anne», en ung jente i AUF på 90-tallet som bare var 16 år når en voksen mann innledet et seksuelt forhold til henne.

Utsagn som «jentene var utpult allerede som 19-åringer» henger fast i meg og avdekker en guttastemning-kultur med et mildt sagt grumsete kvinnesyn. Forhåpentligvis har AUF ryddet opp i grumset, men de som var unge i partiet på 90-tallet er der fremdeles, mon om kvinnesynet er det også?

Trøndelag Ap har en hellig ku og den kua heter Trond Giske. Hele #Metoo-debatten i lille Norge tok fort en dreining til å bare handle om Giske og anklagene mot ham. Et politisk skuespill mellom ulike leire som kjempet mot hverandre med full pressedekning. Giske selv dukket snart opp i bildereportasjer med helskjegg og et trist oppsyn.

Det mannlige narrativet kunne igjen fortelle oss eventyret om uangripelige menn, ofret på bålet av sinte, hysteriske kvinnfolk. Men det handler ikke om det. Uendelig mange personlige vitnemål om seksuelle krenkelser viser til en systematisk undertrykkelse av kvinner, som strekker seg langt utenfor NATT&DAG-redaksjoner og politiske hovedkvarter.

Én dømt overgriper stopper ikke tiden og setter oss på ny kurs. Vi må finne og kappe av de usynlige strukturene som tillater menn å bruke sine maktposisjoner for å krenke kvinner. Det er nok hellige kuer nå. Vi trenger å lage en god sås og servere patriarkatets hode til middag. Skal vi si klokka fem hjemme hos meg?

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags