Gå til sidens hovedinnhold

Telebygget - en viktig kvinnearbeidsplass i Steinkjer

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Siden starten av Telegrafens historie var kvinnene viktige i arbeidsstokken. De man regner som førstegenerasjons telefonistinner, var kvinner som kom fra gode sosiale kår. Ugifte kvinner med utdannelse kunne få seg et yrke. Etter hvert ble det behov for flere ansatte rundt om i distriktet. De kvinnene som fikk kontrakt på å drive slike stasjoner, må ha vært fornøyde, for stasjonene gikk gjerne i arv fra generasjon til generasjon.

Utover på 30-tallet, var det oppsving i landet og stadig flere ønsket å bestille seg telefon. Investeringer ble gjort og automatisering kunne starte. I Steinkjer var det innflytting i det nye telebygget i 1958. Den nye tida representerte et viktig arbeidsmessig og teknologisk framskritt for den moderne telefonien. Med blant annet automatisk sammenkobling av abonnenter lokalt.

På rikstelefon var det viktig å være så anonym som mulig. Alle fikk en egen signatur og måtte underskrive taushetsløfte. I Steinkjer var Goya, Blon, Belk, Gabi, Moca, Ørvi, Vely, Nana blant mange. Internt ble signaturen et kallenavn som en del bruker enda. Man måtte selvfølgelig være proff i ekspedering av kunder. Det var vanlig å bli sendt til Trondheim eller Oslo, for å få både teoretisk og praktisk opplæring. Det var intern opplæring i bedriften og det ble betalt lønn i opplæringstiden. Et viktig fag var stemmebruk. «Stemmen er viktig, for kunden kan ikke se smilet eller glimtet i øyet». Dialekt ble ikke akseptert, en måtte snakke pent!

Etter fullført eksamen kunne en få fast ansettelse, og kanskje mulighet for videre skolering. Teleskolen i Grimstad utdannet montører, teknikere og saksbehandlere. Du bandt deg til bindingstid, og kunne i den perioden bli sendt hvor som helst til Televerkets avdelinger i Norge.

Den 2. august 1981 kl. 20:00 ble den manuelle rikstelefonsentralen i Steinkjer avviklet. På denne tiden var det på Steinkjer etablert et Teleområde-senter, og de fleste yngre ansatte kvinnene fikk jobb her. Pensjonsalderen på riksen var 65 år, så en del benyttet muligheten til å slutte.

Det var egne kontor for katalog, abonnement, tegning og kart, personal, økonomi, linjekartotek, samband, detaljplanlegging, hovedplanlegging, transmisjon, feilretting, økonomi, data, administrasjon, marked og salg. I tillegg hadde vi egne kantiner og renholdere. Og fagforeninger. Vi bygde infrastruktur i bygd og by. Så snart ledelsen fikk økonomiske midler, ble sentralene rundt om bygd ut og ventelistene ble avviklet. Vi måtte også håndtere kunder som ikke var betalingsdyktige. Montører ble sendt ut for å oppsøke kunde og be om å få apparatet tilbake, tellerskrittene var ikke betalt og apparatet var Televerkets eiendom.

Denne perioden var en fantastisk artig tid å være med på. Kvinnene kastet seg uti ny lærdom og skulle løfte kundene inn i ei ny tid. System 12-sentraler, serietelefoner og hussentraler for bedrifter, telefax, telex, datasamband, mobilutbygging, automatisert tekstbehandling for å nevne noe.

Televerket hadde monopol og var samtidig ledende i utviklingen. Det betydde at Televerket var først ute med ny teknologi. Datamaskiner vart tatt i bruk. Husker enda skrekken etter å ha skrevet noe på maskinen en dag for så å oppdage at det neste dag var vekk. Våre egne teledamer var med på å lære seg alt dette nye, de gikk i spissen for opplæring og hadde trua på at dette skulle vi få til. Vi lærte omstilling og nytenking.

Sjøl gikk jeg montørkurs i -81. Jeg ble tatt godt imot i Linjeavdelingen blant kolleger og ute blant kunder. Jeg var den første jenta som hadde læretida på Steinkjer En episode kan nevnes. Kalle Eilertsen, Morten Viken og jeg var på oppdrag uti Steinsdalen. Vi kjørte en Fiat Iveco lastebil og hadde med en stolpe. Den skulle settes opp fordi vi skulle henge opp kabel og legge inn telefon til en kunde. I Steinsdalen sentrum ber Morten om at bilen må stoppe. Han ser en gammel kjenning han har lyst til å hilse på. Vi stopper og åpner døra på Morten sin side. Den bekjente, en eldre herremann, glaner inn i bilen og ser spesielt på meg. Så sier han: Dokk e no bra bortskjemt på Televerket. Kolles da? spør Morten. Jo, kjøre dagstur te Steinsdalen og hi med ega kokk! For øvrig synes jeg vi hadde gode avtaler når jeg som nybakt mor og utearbeidende montør hadde rett til å kjøre hjem for å ta ammepause.

Det var mye trivsel og hyggelige samvær på en så stor kvinnearbeidsplass. På 80-tallet var omtrent halvparten av arbeidsstokken på Steinkjer kvinner, det vil si nærmere 140 stk. Mange gode rollemodeller var det også. Mannfolka var nok i flertall i ledelsen og det var mange kamper hvor vi påpekte at de ble bedre betalt og kom lettere til lederstillinger.

Likevel, vi avslutta æraen med kvinnelig telesjef, Dagrunn Foss fram til 1996.

Nå er Telebygget snart historie. I Steinkjer har det utvilsomt vært en viktig kvinnearbeidsplass.

8. mars 2021 kan vi i fellesskap gjøre ære på bygget. Neste år er det for sent. Møt opp! 7.mars er det kulturkafe i Hegdahlgården med spesielt vekt på Telekvinnene.

Kommentarer til denne saken