Gå til sidens hovedinnhold

Terroristens hat mot kvinner

I tillegg til rasismen, hatet mot muslimer og sosialdemokrater er også hatet mot kvinner og feminister tydelig tilstede i tankegodset bak 22.juli.

22. JULI

Alle husker hvor de var den 22. juli 2011. Jeg var 25 år gammel den sommeren og var på jobb i et moteblad. Jeg er ikke en overlever, jeg er ikke en pårørende, men hendelsene var en del av årsaken til at jeg snudde retning på yrkesvei og etterhvert tok pennen fatt i feminismens ærend. I ettertid har jeg vært på Utøya selv et par ganger, for å snakke om feminisme til nye generasjoner med ungdommer, men jeg har sjeldent skrevet om hendelsene på trykk.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om den dagen og ukene som fulgte. Ikke fordi jeg ikke har gjort meg opp noen tanker om det. Jeg tenker fortsatt på det ganske ofte, avisbildene av mange av dem som døde lever fortsatt i minnet mitt. Nei, jeg synes det er vanskelig både fordi jeg ikke har villet gi barnemorderen og terroristen mer oppmerksomhet, og fordi jeg ikke har villet risikere å gjøre noens traumer mindre. For selv om sorgen også ble kollektiv, så synes jeg det er riktig som Stig Holmås skrev i det diktet: Det var ikke et angrep på alle.

Det var ikke det. Det var et politisk angrep på AUF og Arbeiderpartiet.

Derfor gikk jeg i rosetoget, men jeg har ikke skrevet noe særlig om det som skjedde. Jeg har kanskje tenkt at jeg ikke skal være den som okkuperer en plass i denne viktige samtalen om rasisme, ekstremisme og kvinnehat. At den plassen tilhører de overlevende og pårørende.

Det var dumt tenkt. For på den måten har jeg og flere med meg endt opp med å skyve de overlevende foran oss i et oppgjør som ikke burde være bare deres. Eller, rommet har blitt fylt av onde tunger som har ment at Arbeiderpartiet kan skylde seg selv.

Det var ikke slik det skulle bli. I det rosene visnet ut, behøvde de fortsatt vår solidaritet. I stedet ble mange av dem mistrodd, utsatt for mer hat - verbal denne gangen - og alt for mange voksne rundt dem gjorde uansvarlige valg. Som å gi mer spalteplass til flere ekstreme meninger, med argumentet om at «trollene skulle sprekke i sola».

Spol ti år fram i tid og i den offentlige debatten er rasismen, ekstremismen og misogynien i tankegodset bak 22.juli er fortsatt høyst tilstede i samfunnet vårt. Å strekke hendene sine inn dette vepsebolet gjør meg redd, jeg innrømmer det, det er frykt jeg kjenner på ved å skrive dette. Jeg ler ikke av dem lenger, det bør ingen gjøre, vi vet nå at de ikke sprekker i sola.

Debatten har strammet seg til på ti år, terskelen er blitt høyere og det jeg står for og skriver om er også som fluepapir for høyreekstreme: Feminisme.

For i tillegg til rasismen, hatet mot muslimer og sosialdemokrater er også hatet mot kvinner og feminister, tydelig tilstede i tankegodset bak den dagen. Ifølge terroristen var kvinnelig «følsomhet» og «omsorg» det som gjorde at spesielt kvinner sviktet sitt folk ved å på den måten være mer åpen for mangfold og multikultur. Kvinner var gode for lite annet enn å føde barn ifølge ham, og feminister ble sidestilt med de såkalte kulturmarxistene.

I ettertid av 2011 har det likevel vært ganske lite snakk om terroristens feministhat. «Det var som om feministhatet var en brennmerket sak som ingen ville vedkjenne seg» skrev den svenske feministen og forfatteren Maria Sveland om saken i sin bok Hatet fra 2013, og fikk støtte i den forståelsen fra forfatter og feminist Marte Michelet, som selv hadde blitt stemplet som fienden av terroristen selv.

I kommentarfeltene er det fortsatt, ofte feminismen og mangfoldet som har «gått for langt». Feminisme og mangfold er den politiske korrekthetens to sider av samme sak. Begrepet som en gang lå i terroristens munn er nærmest stuerent å sverte noen med i dag. Hvordan kom vi hit?

Omsorg er nøkkelen, mener sånne som meg, til å løse vår tids store utfordringer som klimakrisen og pandemier, enten de består av smittsomme sykdommer eller vold. Og på den måten gjør vi oss selv til fienden, åpner oss opp for mangfoldet. Det er et tangegods som minner om andre debatter som har dukket opp de siste årene. Som at mange kvinner er følelsesstyrte bidragsyter i det såkalte «emokratiet», et begrep som dukket opp i mediene for noen år siden.

Det var en viss type av følelser som var problematiske i dette emokratiatet, følelser ofte forbundet med det feminine, kjerringsnakk. Det er en form for knebling som er effektiv. Spesielt kvinner og minoriteter blir fort skyldige i et «emokrati» eller i et «intimitetstyranni», fordi fortellingene om våre liv ofte er erfaringsbaserte. Den hvite mannen har gjennom hele verdenshistorien blitt sett på som den rasjonelle, som utgangspunktet for fakta eller historie i verden. Kvinner og minoriteters fortellinger er det andre. Kanskje fordi våres erfaringer ofte bringer fram følelser blir vi de hysteriske, de overfølsomme, de krenkede.

Og til dels synes jeg også dette har vært måten vi har møtt de overlevende på i etterkant av 22. juli. Om historien skulle fortelles måtte det gjøres på en rasjonell og «riktig måte», ellers ble de gjerne møtt med med mere hat eller anklager om overfølsomhet. Som da daværende Stortingsrepresentant for Frp, Per Sandberg, mente at Ap «til de grader hadde spilt offer». Eller som da Hilde Sandvik skrev i Bergens Tidende at «kravet om at vi skal ta eit kollektivt oppgjer etter 22. juli er ein totalitær politisk tankegang med religiøse undertonar».

De største traumene i vår samtid har kommet som følge av totalitære konspirasjonsteorier og påfølgende vold utført av sinte, høyreekstreme menn. Hvorfor kan vi ikke heller snakke om det?

Er det fordi vi har et selvbilde av oss selv som likestilte? Som at vi egentlig er ferdige nå. Eller er det fordi vold og hat mot kvinner og minoriteter framstår som en så selvfølgelig del av hverdagen vår nå, at vi nesten ikke reagerer på den eller dens utøvere lenger. Vi er blitt vant til jazzing på nettforumer, gubbesamtaler i badstuer, presidenter som griper kvinner etter the pussy, bøker og filmer om døde kvinner uten stemmer, kvinnelige politikere som blir truet med voldtekt i kommentarfelt. Det er kanskje lett å glemme, at sinne og berettigelse også er følelser. Følelser som er farlige å overse.

For det var ikke ord som drepte, men en voldsutsatt vet likevel at holdninger og handlinger går hånd i hånd. Og journalister skal vite at å styre ordene, er å forvalte makt.

I kjølvannet av Isla Vista-skytingen i California i 2014 forsøkte flere feministiske skribenter å påpeke misogynien i terroristens ideologiske overbevisning. Blant dem skribenten Laurie Penny: «For some time now, misogynist extremism has been excused, as all acts of terrorism committed by white men are excused, as an abberration, as the work of random loons, not real men at all. Why are we denying the existence of a pattern?»

I boka Down girl - the logic of misogyni viser filosofen og akademikeren Kate Manne hvordan disse påstandene først og fremst ble møtt av en hel rekke motsvar som hardnakket nektet for å skytingen hadde noe som helst med misogyni å gjøre: Han begjærte dem bare for mye, eller han brydde seg ikke om dem, han hatet dem bare fordi han var en narssisist og mental ustabil, han hatet ikke kvinner, han hatet alle. Han hatet ikke alle kvinner. Han drepte flere menn enn kvinner, så hvordan kan det være misogyni?

Istedenfor å svare på disse påstandene punkt for punkt, skrev Manne en hel bok om misogyniens vesen og hva begrepet egentlig innebærer. Misogyni, mener Manne, rammer i hovedsak kvinner fordi de er kvinner i en manns verden, ikke fordi de er kvinner i én misogyn manns hode. Det handler om å kontrollere og straffe kvinner som utfordrer den mannlige dominansen, argumenterer Manne for. Mens sexisme kan forstås gjennom psykologi, bør misogynien forstås gjennom moralen, mener hun:

«I denne økonomien av moralsk valuta er kvinner forpliktet til å gi til ham, ikke å spørre, og forventes å føle at hun står i gjeld og bør være takknemlig, i stedet for berettiget. Dette gjelder spesielt med hensyn til karakteristiske moralske valutaer som: oppmerksomhet, omsorg, sympati, respekt, beundring og oppdragelse.»

Altså: Kvinner skal være takknemlige. Omsorg er noe vi er forventet å gi, uten rett til å kreve det tilbake igjen. Denne forståelsen av misogyni har en gjenklang i 22. juli-terroristens tankegods og hans forståelse av kvinnen som fødemaskin. Men også reaksjonene på Pennys kronikk minner om en del av reaksjonene på ofrene og de pårørendes fortellinger i etterkant av 22.juli.

Det vi skulle ha gjort, var å løfte opp og problematisere holdningene og tankegodset bak 22. juli og sette det inn i en tydeligere sammenheng med samfunnet rundt oss. Både misogynien, rasismen og hatet mot sosialdemokrater. Det er et farlig tankegods som vi vet godt at kan ta liv, som vi har sett gjøre det flere ganger nå. I stedet endte vi kjapt i lange metadebatter om ytringsfrihet og relativisering av det politiske innholdet.

Jeg er glad for at så mange har tatt plass disse siste månedene og ukene, men de skulle ha fått den plassen hele veien. Terskelen burde ikke ha vært så høy for å stille spørsmål som: Kan vi også snakke om kvinnehatet?

Kommentarer til denne saken