Sterke krefter har lenge ment at teknologi er for viktig til å bli styrt av teknologer. Den burde sees/styres av andre som sies å ha et bredt samfunnsperspektiv. Etableringen av NTNU i 1996 gjorde at Norge ble det eneste land i den vestlige verden som ikke lenger har én høyere institusjon for teknologisk utdanning og forskning styrt på egne premisser. Det har fått konsekvenser i byen og for teknologiutviklingen i Norge. Det er ikke lenger offentlig diskusjonen om hvordan teknologifag og forskning skal utvikles.

Fase 2. Campus Dragvoll hadde fått arkitektpriser og ble rost for god atmosfære for tenkning og studier, men den ble ikke gjort attraktiv nok for studenter ut over pliktig oppmøte. De ville heller skape liv nærmere Midtbyen. I stedet for å gjøre Dragvoll mer attraktiv, startet kommunen og NTNU dialog i 2002 om flytting av Dragvoll. De pekte på Hesthagen og arealene sør for Lerkendal. En gruppe arkitektstudenter ville lage ny campus i Dødens dal. En annen foreslo å vitalisere Elgeseter gate og skape et levende miljø der. Adressa var i heiagjengen.

Vestavindens, trafikkens og skyggenes gate skulle bli et alternativ til Solsiden. NTNU vedtok likevel i 2006 at Dragvoll skulle beholdes. Trondheim hadde da campus på Gløshaugen, St. Olav, Dragvoll, Tyholt, Valgrinda og Kalvskinnet. Senere har Gjøvik og Ålesund kommet til. Tyholt og Valgrinda huser de økonomisk viktigste fagfeltene for Norge. Med ny teknologi som vi har fått demonstrert under pandemien, kunne disse campusene knyttes sammen og med resten av verden for alle mulige flerfaglige samarbeid. De uformelle fysiske kontakter mellom studenter i Trondheim var og er mangfoldige: Samfunnet, studentbyene og boområdene, idretten i NTNUI, festivaler, på Solsiden med mer.

Spesielt SV ble trigget av tanken om å få statlige penger til å utvikle Elgeseter gate. Varaordfører Fagerbakke innså at gatebredden var for smal for fotgjengere og syklister og lanserte gang-sykkelvei gjennom nr 30b. Ideen om at hele gata kunne legges i tunell ble lansert. Studentenes tverrfaglige møter skulle skje på taket av tunellen med campus på begge sider. Det var arealer nok. Omkampen om flytting av Dragvoll ble igangsatt av kommunen og resulterte i 2014 med at NTNU vedtok flytting – med forestilling om campus Elgeseter. Adressa hadde massiv offentlig kritikk av at Gløshaugen var for lukket. NTNU skulle åpnes mer mot byen. Drømmen var statlige penger til modernisering av Trondheim og NTNU.

Siden har NTNU blitt drevet fra skanse til skanse. Tunell var selvsagt alt for dyrt selv før Borten Moe brukte sparekniven. NTNU studerte hus og tomter i Elgeseter gate, men takket klokelig nei til campus ved Trondheims viktigste vei for kollektívtransport. Et utmerket forslag etter en arkitektkonkurranse ville åpnet campus mot byen slik Adressa og politikerne ville, men bygging rundt Klæbuveien og en modernisering av Høyskoleparken ble forkastet av de samme. Senere ville de bevare Grensen. Campus skulle ikke bygges sørover slik opprinnelig tenkt selv om Rosenborg vil frigi arealer og NTNU har plass rundt de viktige fagene der.

Ideene om en levende campus Elgeseter og å åpne NTNU mot byen er forlatt. Ansattes arbeidsvilkår er mindre viktig. Etter Borten Moe sine kutt i budsjettet foreslås nå Dragvoll presset inn i de enkleste høye byggeklosser mot Dødens dal og i et stort innovasjonsbygg på Hesthagen. Byarkitekten er mer opptatt av fantasier om å fjerne bussene i Elgeseter gate enn av at den ikoniske profilen på Gløshaugen fra 60-tallet ødelegges. Adressa og politikerne tier om at en flytting av Dragvoll vil medføre en mer lukket campus enn noen gang. Både innovasjonsbygget og byggeklossene vender innover. Campus Gløshaugen blir et byplanmessig misfoster. Og - hvor er områdene for videre utbygging av forskning og utdanning i teknologi?

Det eneste som er igjen av de store visjonene fra 2014 er å bevare tre gamle hus i Elgeseter gate. Det er omtrent 450 andre jugendhus i byen. De er mindre synlige enn de som ligger midt i Trondheims viktigste kommunikasjonsåre. Derimot ligger de i godt bevarte sammenhengende jugendmiljø spesielt på Kalvskinnet, Lademoen og i sentrum! Jeg er sterkt tilhenger av bevaring av slike sammenhengende miljø. Isolerte bevaringsobjekter bør forbeholdes slikt som Nidarosdomen og Notre Dame.

De tre gamle byggene i Elgeseter gate er ikke vedlikeholdt på mange år fordi kommunens planer var at de skulle saneres. De ble kjøpt av Statens vegvesen for å rives og overdratt til fylket i 2020. For to år siden snudde kommunen plutselig, men nå er det ikke lenger staten/NTNU som tenkes å betale for å sette de gamle husene i stand og skape liv i gata. Noen politikere i Trondheim vil at fylket skal prioritere å finansiere restaurering. SIT vil huse studenter der – hvis fylket dekker en del av kostnadene. Andre vil at fylket skal selge/gi husene snarest til private utbyggere til tross for at det verken er avklart hva husene skal brukes til eller hvor inngripende eventuelle fredningsvedtak vil være. Skikkelig spekulasjon med andre ord. Bevaringstilhengerne i kommunen og Adressa forstår at kommunen selv ikke har råd til å sette byggene i stand til egne formål.

Vedtaket i 2014 er blitt et uføre både for NTNU og byen. Mitt syn er at kommunen bør gi fylket full støtte til å modernisere kollektivtrafikken og at NTNU/kommunen bør innse at visjonene fra 2014 verken er eller kan bli oppfylt. Det enkleste er ofte det beste: Stopp planene om å lukke NTNU enda mer i høye byggeklosser mot Dødens dal, fullfør kommunens någjeldende reguleringsplan for Elgeseter gate og fortsett utviklingen av Dragvoll til en attraktiv campus også for studenter!