Gå til sidens hovedinnhold

Tid for norsk raushet

Pippi Langstrømpe har sagt at hvis du er sterk, må du også være snill. Det er noe å tenke på for verdens beste skinasjon nå.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når vi får denne VM-femmila litt på avstand, vil vi forhåpentligvis huske den på følgende vis:

  • Det var først og fremst en enorm manifestasjon for Johannes Høstflot Klæbo som den absolutt komplette skiløper.
  • Noe av det samme kan sies om Emil Iversen, men med all respekt; tross alt en divisjon under.
  • Dernest at det var den dagen vi tok Pippis oppfordring på alvor. Ingen andre har den samme muligheten til å vise raushet som vi har.

Johannes gjorde det rett etter løpet, direkte til en Bolsjunov som naturligvis ikke var så mottagelig akkurat da. Etter disken ble det naturligvis mye, mye vanskeligere å være Johannes. Ingen kunne vente annet enn frustrasjon og oppgitthet akkurat da.

Jeg venter at voksne ledere hjelper han til sakte å se det større bildet etter hvert. Det må kanskje gå noen dager før også han evner å glede seg over prestasjonen, som var formidabel. Han kom til finalen sammen med de andre sluggerne, til og med Niskanen hadde fått nok, og ikke minst: Johannes hadde skapt løpet, sammen med Emil Iversen. Det var Bolsjunov og finnen som underveis kjente på følelsen av at tauet var i ferd med å ryke.

Tre-mila bar bud om hva Johannes hadde på gang, og det har aldri vært noen tvil om at han kommer til å gjøre den samme reisa som for eksempel Marit Bjørgen, fra verdens beste sprinter til den beste distanseløperen, men ærlig talt: Hvem hadde trodd at det skulle skje i løpet av denne uka?

Skulle han vinne fem-mila, så skulle det i så fall skje ved at det ble et lureløp, med en avsluttende spurt. Sånn gikk det ikke. Johannes Høstflot Klæbo er verdens beste langrennsløper, samme hvordan du snur og vender på det.

Men Aleksander Bolsjunov er en meget kvalifisert konkurrent, som er oppfostret i en idrettslig kultur som gir noe større spillerom enn den norske, på alle måter. Det er ingen grunn til å mistenke at han har vært en del av det russiske statsdoperiet, men vi ser at han står forholdsvis fritt til spille ut alle følelsene sine. Han representerer en nasjon som i disse dager føler seg forfulgt, og den følelsen skal vi prøve å forstå, selv om russerne selv står eneansvarlig for det de har holdt på med.

Jeg foreslår at Norge dropper anken, ikke fordi den nødvendigvis er uberettiget i forhold til idrettsjussen. Sakens realiteter kan diskuteres i all evighet, men alle ekspertene på NRK i går falt litt motvillig ned på det vi her kan kalle russisk side. Uavhengig av det er dette en mulighet for norsk skisport, kanskje på vegne av all vestlig idrett, til å vise litt raushet med russerne.

Det er i så fall fryktelig for Johannes naturligvis, som i så fall mister en gullmedalje som han kanskje ville byttet bort med alle de andre. Men han fikk vist hvem han er blitt som langrennsløper, hvilket foreløpig er fattig trøst, men som blir mer verdt som dagene nå går. Han er mer enn i rute i forhold til tidenes største norske langrennsløper, Marit Bjørgen.

Så klokt som han forvalter sine iboende ferdigheter, er det sannsynlig at han vil dominere så lenge han har lyst. Ingen kan gi garantier for fremtida, men den som er 24 år og allerede best i alt, kan trygt se lyst på fortsettelsen.

Kanskje kommer en dag da Johannes kan le litt av det som skjedde på fem-mila i Obertsdorf. For å komme dit må han i de kommende timene og dagene få hjelp av folkene rundt seg.

Kommentarer til denne saken