Torsdag er det ett år siden Senterpartiet og Arbeiderpartiet møttes til regjeringsforhandlinger i Hurdal. Etter åtte år med påstått elendighet under Erna Solbergs regjeringstid skulle de to partiene endelig få vekslet inn sine løfter i ny politikk.

Nøyaktig hva disse partiene lovet på ulike felt kan kanskje diskuteres, men jeg tror folks oppfatning kan oppsummeres omtrent som følgende: Flere generasjoner med sentralisering skulle stoppe, og snus. Verdiene i samfunnet skulle fordeles langt mer rettferdig. Beredskapen skulle bygges opp, velferdsstatens sammenbrudd skulle stoppes og flere skulle komme i arbeid.

Det som skulle skje det neste året, kunne ingen ha spådd. For 2022 har vært et politisk marerittår helt uten sidestykke for en regjering som ville endre landet. Det startet med omikron-varianten av koronaviruset, og nye nedstenginger. Så brøt det ut krig i Europa! Så sto vi plutselig i en energikrise de færreste hadde forutsett – med helt uventede og enorme konsekvenser.

Alle disse tre tingene har til felles at de koster Norge helt enormt mye penger. Og selv om regjeringen selvsagt ikke har skylden for verken krig, korona eller strømprisen (det siste kan selvsagt diskuteres, siden Ap og Sp har innført kraftmarkedet i Norge), kan du være sikker på at de må rydde opp.

Og det åpner døren for en lang rekke nye politiske problemer. Tirsdag grep de inn i lærerstreiken med tvungen lønnsnemnd, en vurdering som ble mer og mer åpenbar i takt med at flere og flere slo alarm om de unges psykiske helse. Det er ikke vanskelig å argumentere for at dette er en innskrenking av streikeretten, at dette bare skyver problemene til neste år, eller at det er krise i norsk skole. Det er heller ikke vanskelig å se at alle som slo alarm om at lærerstreik ga store psykiske problemer, egentlig peker på at norsk skole har lagt håpløst mange oppgaver på lærerne. Men samtidig: Problemene er her og nå – og konflikten var åpenbart helt fastlåst. Og i rettferdighetens navn har streiker blitt stoppet på tynnere grunnlag enn dette.

Populært er det likevel ikke. 170.000 lærere er nå dypt skuffet over regjeringen – selv om det var KS som var motparten i forhandlingene.

Trøsten får være at etterspillet etter lærerstreiken ikke fikk leve så lenge. For dette var nesten for tilfeldig til å være tilfeldig. Onsdag morgen hadde statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum kalt inn til pressekonferanse på merkelig vis. For de hadde ikke sagt noe om hva som var tema. Dermed ble også sjokket størst mulig. Nyheten som kom, var en kraftig innskjerping av skattetrykket rettet mot havbruk og kraftproduksjon. Totalt skal det tas inn 33 ekstra skattemilliarder fra næringer som beriker seg på norske naturressurser. Lakseskatten som i flere år er forsøkt innkrevd, men som aldri har hatt flertall, er plutselig ikke bare spiselig men totalt nødvendig for at statsbudsjettet skal gå opp. Det sier mye både om alvoret i den økonomiske situasjonen. Og det viser en regjering som både må og vil ta en stor politisk risiko for å styre landet.

Det kan de bli belønnet for, hvis folk aksepterer at krisen nå er historisk stor, for velgere kan respektere at det gjøres tøffe valg, hvis man er enig i at prioriteringen er rett.

Eller de kan bli hardt straffet ved neste valg. For selv om en liten andel (garantert ikke nok) av lakseskatten vil dryppe på kommunene som har gitt fra seg arealene sine, og selv om laksebaronene utvilsomt tjener seg søkkrike, vil denne skatten kunne bremse utviklingen i distriktene. Hvis fortellingen blir at regjeringen nå struper den eneste vekstnæringen Distrikts-Norge har, varer ikke dette regjeringsprosjektet til neste stortingsvalg. Det varer knapt til neste kommunevalg. Og uansett har regjeringen fyrt opp hele laksenæringen, NHO og store deler av Finans-Norge, som i går måtte konstatere at aksekursjen falt over 20 prosent i mange av sine selskaper. Det hjelper jo ikke på for regjeringen om distriktsvelgere og finanselite finner sammen i felles sak!

Kanskje er Støre-regjeringen tidenes mest uheldige regjering. Men kanskje har den også selv et betydelig ansvar for sin egne skjebne. For det er noe passivt med måten regjeringen håndterer alle krisene – som om de styrer landet som saksbehandlere heller enn politikere. Selv politikk som ikke trenger å koste mer penger virker regjeringen å ha lagt på hylla – og i de tilfeller hvor man har noen visjoner, for eksempel på den nye havbruksstrategien, lykkes man dårlig i å forme debatten. Eller da forrige regjerings ekspertutvalg la fram rapporten om kommuneøkonomi, hvor mange av distriktskommunene skulle få mindre penger – uten at dagens regjering hadde noen plan for for en alternativ kurs verken før eller etter.

Flere av statsrådene har i sitt første år gjort seg mest profilerte når de avlyser politikk på eget felt – som da de slaktet både Ocean Space Center og NTNUs campusplaner. Eller samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som bare konstaterer at Nasjonal transportplan er urealistisk, uten at han i løpet av sitt første ord har sagt noe som helst om for eksempel E6 gjennom Trøndelag eller elektrifiseringen av Trønderbanen.

Og i neste uke kommer altså statsbudsjettet. Det blir spennende å se hvor mye av de politiske løftene fra ett år siden som står igjen.

I en tidligere versjon av kommentaren fikk Ola Borten Moe skylda for regjeringens investeringsstopp - og snuoperasjon - rundt Ocean Space Center. Det er feil. Prosjektet sorterer under fiskeri- og havbruksminister Bjørnar Skjæran.