Verken Norge eller EU har så langt mye å skryte av når det gjelder innsats rettet mot den massive flyktningestrømmen fra Ukraina. Polen alene har hittil måttet håndtere omkring 1,8 millioner flyktninger, Ungarn flere hundre tusen – og Europas fattigste land Moldova er i ferd med å bryte sammen under byrden.

Det blir mildt sagt spesielt når vår egen statsminister Jonas Gahr Støre ber frivillige som forsøker å avhjelpe situasjonen ved å hente flyktninger ut av den mest akutte krisen om å avslutte sitt arbeid – samtidig som han selv ikke har sendt verken fly, båter eller busser over Østersjøen for å hente flyktninger hit. Man skal som hovedregel være varsom med å kritisere andre som i det minste forsøker å hjelpe når man selv er passiv, og i den situasjonen vi står i nå – mener vi at statsministerens og regjeringens holdning er direkte kritikkverdig.

Polske myndigheter retter sterk og berettiget kritikk mot omverdenen fordi man hittil har møtt krisen med ord – og bevilgninger som så langt har ført til få konkrete handlinger. Arbeidet blant flyktningene håndteres i hovedsak av frivillige i landene hvor presset er størst – deretter av lokale og regionale myndigheter, samt store internasjonale organisasjoner – som også er basert på frivillighet.

Rapportene om flyktninger som har strandet i en mildt sagt håpløs situasjon er så mange at det gjør vondt å ta inn over seg. Småbarnsfamilier, gamle og funksjonshemmede befinner seg låst i en hjelpeløs situasjon i et naboland, uten penger og i stor grad uten mat – og uten tak over hodet. I en slik situasjon kan man ikke henfalle til seminarer i europeiske hovedsteder hvor man bruker tiden på informasjonsinnhenting. Det pågår en massiv invasjonskrig, og en slik situasjon fordrer umiddelbare handlinger.

Vi må ta inn over oss at flere millioner flyktninger skal hentes ut av nabolandene de kommende dagene og ukene. Oppgaven er formidabel – ja nesten umulig. For hver dag som går uten at massetransport ved hjelp av busser, båter og fly kommer i gang, øker faren for at flyktningene begynner å dø etter at de kom seg ut av sitt krigsherjede hjemland. Det er ikke en situasjon verdens rikeste verdensdel kan leve med at man møter en slik krise så passivt som hittil.

Les også

Ja, FrP, det handler om hudfarge.

Om et par dager er det tre uker siden krigen startet. Tre uker siden vi ble klar over hvilken enorm utfordring med krigsflyktninger vi kom til å stå overfor. Tar vi med tiden troverdige etterretningskilder advarte mot at krigen mest trolig ville komme, snakker vi om i alle fall to måneder. Denne tiden kan man umulig ha brukt spesielt effektivt, ettersom man fortsatt ikke er klar for innstas i det omfang som er påkrevd – verken i regi av EU eller andre land i Europa.

Til den norske regjeringen er vårt budskap krystallklart: Det er på tide å vise solidaritet i handling – ikke i ord. Vi vet at flere titusen flyktninger kommer til å ende opp hos oss. Privatpersoner melder inn leiligheter, hus og hytter over hele landet som flyktninger kan bosettes i – i det minste midlertidig. Og akkurat nå er midlertidige løsninger det beste vi kan håpe på. Da handler resten om å hente dem ut av dødens posisjon i land hvor mottaksapparatet allerede har knelt under byrden. Selv om president Zelenskyj forbilledlig understreker at han ikke trenger skyss ut, trenger hans flyktende landsmenn det. Det oppdraget må vi sammen med resten av Europa løse – og vi må løse det i dag.