Nylig ble Elevundersøkelsen for 2022 publisert, og tallene er nedslående. Andelen elever som opplever mobbing økte på alle trinn fra 2021 til 2022. Da hjelper det ikke med lite konkrete målsetninger som Regjeringens «Barn og unge skal ha eit trygt og godt skulemiljø. Mobbing på skulen og andre arenaer skal førebyggjast og takast raskt tak i» eller Høyre som skal «forsterke innsatsen mot mobbing, vold, trakassering og diskriminering».

Tallene presentert i Elevundersøkelsen skal nå analyseres av NTNU Samfunnsforskning. Derfor må vi vente på å høre årsaken til hvorfor mobbingen øker i den norske skole. Jeg vil likevel forsøke meg på en teori.

Kombinasjonen pandemi, hjemmeskole og sosiale medier kan ha vært utslagsgivende for den økningen vi nå ser i antall mobbesaker. Mer eller mindre to år hvor barnehagebarn og skoleelever har levd i unntakstilstand har ikke vært uproblematisk. Jeg tror konsekvensene av disse to årene begynner å gjøre seg synlig i mobbestatistikken.

Det gikk overraskende raskt å glemme munnbindpåbud, «meteren» og begrensningen på antall venner og bekjente det var lov å ha i kohorten sin. Verre er det med langtidskonsekvensene av å miste mulighet til å delta på fritidstilbud, møte venner på skolen eller spørre læreren fysisk om hjelp med skolearbeid. Hvordan har koronapandemien og -restriksjoner påvirket unges mellommenneskelige relasjoner?

Jeg har ikke noe godt svar, men jeg antar at vi har blitt dårligere til å kommunisere ansikt til ansikt og møtes fysisk – særlig med mennesker vi ikke kjenner særlig godt. Skjermen blir stadig viktigere, og for noen er det muligens lettere å snakke sammen gjennom en skjerm enn det er å være fysisk til stede sammen.

Jeg merker det selv, både hos meg og hos en del i min omgangskrets. Det virker lettere nå enn tidligere å ta opp telefonen for å «bare svare på ei melding» eller forevige øyeblikket, midt i en dialog. Gode samtaler ødelegges av digitale forstyrrelser – telefonen har blitt som en forlengelse av armen. Skjermen har blitt menneskets nye beste venn. Vi flykter inn i skjermen av den minste vibrering, når vi kjenner på ubehagelige situasjoner, ved tjuefiresekunders pauser som når en venter på heisen eller på at gruppetimen på treningssenteret skal begynne. Skjermen har blitt tidsfordrivets viktigste verktøy.

I tillegg får vi dårligere konsentrasjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt opp telefonen min «bare for å sjekke» mens jeg har skrevet denne teksten. Det å begynne å jobbe igjen etter en digital pause tar lang tid, uansett hvor kort pausen måtte være.

Selv om skjermen har fått en stadig større plass i samfunnet og livet generelt, virker det som om det har skjedd en markant økning de siste årene. Og det er ikke så rart. Fra mars 2020 ble det plutselig vanlig å «møtes» på Teams til ukentlig quiz, chatte om de nye Netflix-seriene vi alle binge’a og oppdateringene på livet som skjedde gjennom Snapchat, FaceTime, Instagram, BeReal og TikTok (og Facebook for de over 50). Denne fysiske avstanden og digitale nærheten tror jeg har satt dype spor i hvordan vi møter andre mennesker – og særlig for de yngste.

Det ser det også ut som mobbestatistikken kan bekrefte. Fra 2020 har digital mobbing økt for hvert år på alle trinn. Særlig markant økning finner vi hos sjuendeklassingene. Andelen sjuendeklasseelever som har opplevd å bli mobbet digitalt har nesten blitt doblet fra 2017.

En «like», en kommentar, en deling – det er lett å bidra til å digital mobbing. Innholdet spres raskt og det er vanskelig å slette når det først har blitt spredt. For den som mobbes er det umulig å vite hvor mange som har fått med seg det som publiseres på nett og sendes rundt i ulike chatter. Men for de som bidrar til spredning, de som liker eller kommenterer, er det ikke sikkert det engang oppfattes som mobbing. Alt kan foregå anonymt og skjermen blir en slags beskyttelse. Det er lettere å lire ut av seg noe stygt når du ikke trenger å se vedkommende inn i øynene – eller at vedkommende ikke engang vet at det er deg.

Skjermen fører til at vi mister en dimensjon – den mellommenneskelige. Det taper vi alle på. Samtaler mellom mennesker blir dårligere med mobiltelefoner som ligger fremme på bordet, bilder som skal dokumentere hvor fint vi har det for så og deles, og mulighet til å google svar på ulike problemstillinger tar knekken på mange gode diskusjoner.

Det er kraftigere skyts enn vage målsetninger fra myndigheter og politikere som skal til for å endre mobbestatistikken. Det holder ikke å si at det er «nulltoleranse mot mobbing» – det må faktisk gjøres noe. Og fokus på gode mellommenneskelige relasjoner bør være førstepri.

Jeg hadde hatet konseptet mobilhotell da jeg selv gikk på skolen, men det er nok ikke så dumt. Vi må få ned skjermtiden – også på skolen – for å igjen skape rom for gode samtaler og relasjoner. Unntakstilstanden vi opplevde under pandemien er over, men skjermvanene vi fikk under pandemien er vi dessverre ikke ferdige med enda.