Gå til sidens hovedinnhold

To fundamentale sannheter om bolig

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg tror at to fundamentale sannheter ligger til grunn for retten til et hjem. Den første er elegant ordlagt av Olof Palme: Samfunnet er menneskets verk og om noe er galt med det er det vi som kan forandre det. Alt i samfunnet kan utfordres av alle som er i samfunnet, og som konsekvens, tror jeg det er mulig å utfordre hjemløshet. Store forandringer har vært mulig før, og jeg er helt overbevist om at det norske folk ikke er dårligere nå enn vi var da vi innførte helsevesenet og den sosiale revolusjonen som var velferdsstaten.

Men, så har det seg også slik at jeg har en annen fundamental sannhet: Alle bevegelser og ideer om store forandringer; alt som rokker ved samfunnsordenen som den står i dag begynner med et mål og ikke det spesifikke virkemiddelet. Arbeiderpartiet har mange svar på hvordan, og de kommer jeg til senere i teksten, men først må målet tydeliggjøres.

Målet er, i sin enkelhet, at alle i Norge skal kunne eie sine egne hjem.

Det er destinasjonen, men vi kommer ikke dit over natta. Selv om Arbeiderpartiet fikk rent flertall på Stortinget ved neste valg, ville ikke de som møter vinteren alene umiddelbart ha et hjem og de mange enkeltpersoner og familier som tvinges til leie ville ikke med en gang eid sine hjem. For Norge er avhengig av at ting gjøres ordentlig. Uten klare prosesser så åpner man for tvetydighet i byråkratiet, og det gjør prosessene både tregere og dårligere; når man satser på å sikre folk sine hjem har man ikke råd til trege og dårlige prosesser. Så selv om det hadde vært sexy å bare dele ut hus, må man nok gå for mindre sexy løsninger som oppnår det samme uten å skape snubletråder for stat, fylke og kommune.

Skjønt, vi kan likevel være litt sexy: De konkrete tiltakene som har tilnærmet umiddelbar effekt finnes. På AUF sine nettsider kan man finne en liste over tiltakene, men jeg vil likevel kort oppsummere dem: Man må begynne der det er mest akutt. For de som ikke har hjem i det hele tatt er det aller mest prekært, og selv om det eksisterer løsninger som kan lette trykket, er det ikke nok. Kommunene disse hjemløse bor i vet selv best hvordan håndtere dette, og da er det naturlig at de får ansvaret. Staten må derfor øke overføringene til kommunene, så de kan imøtekomme utfordringene de står ovenfor.

Det er, forøvrig, innlysende at kommunene må ha økte overføringer med tanke på hvor svekket distriktsnorge er etter åtte år med Høyre og kompani i førersetet.

Men, i tillegg må man ta for seg det fundamentale problemet: Det er i dag et helt ekte klasseskille mellom de som kan kjøpe seg bolig og de som ikke kan. Jeg tror det er ganske bred enighet om at de fleste av oss ikke er businessnisser som spekulerer i boligprisen om ti år når vi ser etter et hjem for oss og våre. Derfor er det helt feil at det å ha en form for bisarr kleptomani for hjem er den beste måten å investere på i Norge i dag: Dette er konsekvensen av villet Høyrepolitikk som har slått feil.

For å imøtekomme dette må man gjøre en rekke tiltak, deriblant: Vi må i mye større grad øke ressursene til husbanken og gjøre det enklere å få hjelp fra husbanken. Dette handler enkelt og greit om at det er de absolutt fattigste blant oss som trenger husbanken, og at husbanken da ikke kan hjelpe dem blir for drøyt. Så må man begynne med en heftig skattlegging av sekundærboliger, så det ikke blir mulig for et fåtall mennesker å tviholde på boligmarkedet og kvele konkurranse. Til sist, må man i mye større grad demokratisere boligmarkedet.

Gjennom leie til eie, boligbyggelag og en nasjonal boligplan har man tatt de første stegene mot at retten til et hjem blir en realitet, og vi skal ikke slutte å gå før vi kommer dit!

Kommentarer til denne saken