Vi sliter alle for tiden med å finne ordene og tonefallet som passer situasjonen vi nå befinner oss i. Det gjør ikke Volodymyr Zelenskyj. Han gjorde teoretiske farer til ekte menneskeskjebner, og trakk opp mellom kontrasten mellom krigens drepte barn og fredens barnetog.

I den daglige norske samtalen har regjeringen så smått begynt å forberede offentligheten på at vi går helt nye tider i møte. Det er verken lett for posisjonspartiene, opposisjonen, eller noen av oss andre, å finne ordentlig fotfeste. Tidligere på dagen var det en glissen og lite engasjert sal som gjennomførte spørretime, og selv om sakene som ble reist alle er viktige, var det vanskelig å fri seg fra følelsen av at norsk politikk ennå ikke har funnet sitt nye språk i en skremmende og ny tid.

Kontrasten mellom spørretimen tidligere på dagen og Zelenskyjs tale kunne derfor knapt vært større.

Med Volodymyr Zelenskyjs tale la et akutt alvor seg over hele Stortingssalen. Det sier nesten seg selv – det er vanskelig å overdrive det unike i at et statsleder som befinner seg under angrep taler direkte for Stortinget. Men alvoret fulgte vel så mye av det Zelenskyj sa.

To verdener møttes i Stortinget i dag. Den ene verdenen tilhører et storting som de siste tretti årene har kunnet svare på nesten en hvilken som helst krise med det som må være verdens største økonomiske handlefrihet, og som – med et svært viktig unntak av 22. juli 2011 – nesten ikke har erfaring med omfattende, politisk motivert vold eller krigshandlinger. Norges deltakelse i krigene i Afghanistan, Irak og Libya har trass i at flere tusen nordmenn til sammen har tjenestegjort der, aldri preget hverdagen i Norge i særlig grad. Vi liker ikke å snakke om hva krig er, og vi har aldri gjort det. Det har mange veteraner av flere generasjoner fått oppleve etter de har kommet hjem til Norge. Krig, voldshandlinger, frykten for å bli drept, har vært noe fjernt og teoretisk.

Den andre verden er ukrainernes. Det er en verden av stål, frykt, og død, påført dem av et hensynsløst Russland. Ukrainerne befinner seg i enden av den glidende, men uunngåelige utviklingen som følger av fascisme – det ender alltid i vold mot andre. At Russland under Vladimir Putin er disponert for overfall og vold mot andre land er ikke en ny erkjennelse, men at fascismen igjen utløser lidelse og ødeleggelse av dette omfanget, er noe nytt for flere generasjoner nordmenn.

Zelenskyj ba om flere våpen. Friheten må være like godt rustet som tyranniet, sa han, før han også ba om en enda tøffere sanksjonspolitikk overfor Russland, og en slutt på at russiske skip slipper til i europeiske havner.

Men det kanskje mest gripende øyeblikket i talen var de nesten uforståelige kontrastene vi ble sittende igjen med, mellom barna som er blitt drept av russiske angrep, og vår egen tradisjon her hjemme med barnetog på 17. mai.

Mange ble synlig preget da Zelenskyj ba om å få låne den tradisjonen, når freden en gang er vunnet og Ukraina som bygges opp igjen.

Når Zelenskyj i sine taler til nasjonalforsamlinger verden over har sagt at Ukraina befinner seg på fronten, men at flere vil falle dersom Ukraina gjør det, er det ikke lenger minnet om noe fjernt og truende vi advares mot. Noe som tilhører vår historie, men en annen verden. Det er ikke aldri mer 9. april, det er virkeligheten han og Ukraina befinner seg i.

Og ved å gripe tak i hver enkelt stortingsrepresentant gjennom et lerret og en internettlinje, gjorde han et kort øyeblikk sin virkelighet til vår.