I Norge er alle som jobber for trafikksikkerhet samstemte om nullvisjonen: Ingen skal bli drept i trafikken i 2050. Er det mulig å nå? Er vi villige til å gjøre det som skal til? I fjor døde 118. Det er 118 for mange.

Nullvisjonen ble vedtatt av Stortinget i 2002. Bak denne står Helsedirektoratet, Trygg Trafikk, Utrykningspolitiet, fylkeskommunene og vi i Statens vegvesen. Et viktig etappemål er maksimalt 350 drepte og hardt skadde i 2030. I 2021 omkom 80 og 565 ble hardt skadd. Det er det laveste antallet i Norge i nyere tid, og plasserer oss i verdenstoppen på trafikksikkerhet. Så kom 2022, som viser oss at vi ikke kan slappe av. I fjor mistet 118 mennesker livet på norske veier. Hver alvorlig skade og hvert dødsfall berører og endrer livene til svært mange. Ett ødelagt eller tapt liv, er ett for mye.

Er vi villige til å begrense friheten?

Vi når ikke nullvisjonen uten å innføre langt strengere sikkerhetstiltak. Men hvor mye er politikere og veimyndigheter villige til å innskrenke den personlige friheten? Hvor mye av vår «handlingsfrihet» er vi trafikanter villige til å gi avkall på? Kan vi, for eksempel, forby motorsykler for å unngå hardt skadde og drepte?

Dette ville vært et drastisk tiltak, men like fullt viktig å reflektere over. Også «blandet trafikk», med biler, motorsykler, sykler og fotgjengere i samme veibane, gjør det vanskelig å garantere at ingen skal bli hardt skadd eller miste livet på norske veier.

Mye virker – hva mer kan vi gjøre?

Vi har en nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet. Den inneholder 179 punkter, og alle som jobber med trafikksikkerhet, står samlet bak og følger opp denne. Vi vet mye om hva som virker. Det viktigste er å holde fartsgrensen, kjøre rusfritt og å ha oppmerksomheten på veien og bilkjøringen. Midtdelere (fysisk sperre mellom kjøreretningene) redder liv, automatisk trafikkontroll (ATK) demper hastigheten og forebygger ulykker. Strekningskontroll sommåler gjennomsnittsfart, har særlig god effekt.

Sammen med god føreropplæring, reduserer disse faktorene sannsynligheten for ulykker og begrenser skadeomfanget når ulykken først er ute. Så er spørsmålet hva vi skal gjøre mer av eller annerledes for å nærme oss visjonen om null drepte og hardt skadde. Nå analyserer vi 2022-ulykkene. Vi må vite noe om årsakene for å sette inn flere målrettede tiltak i tillegg til de vi vet virker.

Trafikksikkerhet versus frihet

Nye biler får stadig mer avanserte førerstøttesystemer, som med tiden kan legge begrensninger på sjåførens frihet. Med restriksjoner, sperrer, teknisk overstyring og sikkerhetssystemer, minsker vår egen handlefrihet. Bilen blir et rent transportmiddel. I et slikt system mister vi bilkjøring som en aktivitet og interesse, som mange har glede av.

Vi får samtidig et etisk dilemma; er handlefriheten og selvbestemmelsen viktigere enn å redde ett ekstra menneskeliv? Brutalt sagt; hvor mange liv vi er villige til å ofre for å beholde individuelle friheter?

Fire av ti bryter reglene

Undersøkelser viser at de fleste av oss følger regler og retningslinjer. Vi holder fartsgrensen, tar hensyn til forholdene, er edru når vi kjører og respekterer påbud og forbud. Dessverre viser de samme undersøkelsene at fire av ti ikke følger lover og regler. Disse som bevisst bryter reglene, utgjør en stor fare i trafikken.

Vi vet at rus er en faktor i om lag en fjerdedel av alle alvorlige ulykker. Vi vet at for høye hastigheter både forårsaker ulykker og gir fatale konsekvenser når ulykken inntreffer. Vi vet at edru, oppmerksomme og konsentrerte sjåfører er en forutsetning for at alle skal komme trygt fram.

Fartssperre og alkolås i bilene

Allerede i 2023 kommer det nye regler for nybiler; de skal ha opplegg for alkolås og for fartssperre, som varsler eller bremser når du kjører over fartsgrensen. De skal også ha en «svart boks», som registrerer bilens bevegelser i forbindelse med ulykker. Målet med den «svarte boksen» er å lære av ulykker for å kunne forebygge tragedier på veiene. Det ligger langt fram i tid å erstatte dagens bilpark med selvkjørende biler. I mange år vil fortsatt føreren ha ansvaret for å styre bilen – og dermed for å opptre sikkert. Mens vi venter på «den absolutte sikkerheten» skal vi jobbe sammen, systematisk og målrettet, med de tiltakene og midlene vi har til rådighet.

Hvor mye av fellesskapets penger skal vi bruke på sikrere veier? I dette arbeidet har vi mange spørsmål. Skal redusert reisetid veie tyngre enn sikkerheten ved å sette ned hastigheten? Skal bilene inneholde alle tilgjengelige teknologiske funksjoner, også hvis disse går på bekostning av førerens oppmerksomhet på veien? Er det en menneskerett å kjøre bil, uavhengig av helsetilstand eller vilje til å følge regler? Er det sjåførens ansvar å vurdere egen kjøreevne? Det vil alltid være en diskusjon om hvor mye av samfunnets ressurser vi skal bruke på å bygge veier, og om samferdselspolitikken skal utformes på bilens premisser.

Felles innsats og ansvar

Vi gjør mye for å bedre sikkerheten; vi bygger nye, brede veier med midtdeler, utbedrer eksisterende veier, salter og strør, gjennomfører holdningskampanjer og vi kontrollerer og straffer. Men like viktig er den enkelte trafikants holdninger og handlinger. Hver og en av oss må ta stilling til vårt eget ansvar og vår egen oppførsel.

Hvis alle følger reglene, er oppmerksomme og tar hensyn, vil vi ta store skritt mot målet om at ingen skal bli drept eller og hardt skadd i trafikken.