I 2021 har den internasjonale feminismens motbevegelse vokst seg så sterk at vi ser tilbakeslag i rettighetssituasjonen på en rekke områder i Europa. Polen, Ungarn og Tyrkia er de fremste eksemplene på land der angrepet på LHBT-personer og kvinners rettigheter har gitt alvorlige tilbakeslag som øker utsatthet for seksualisert vold, hatkriminalitet og forringede livsmuligheter.

I tillegg har EU-parlamentet slått fast at den omfattende motmobiliseringen mot kvinner og LHBT-personer sine rettigheter har ført til stagnasjon i rettighetsarbeidet også i mange land der som ikke utmerker seg med å fjerne eksisterende rettigheter. Tendensene er krystallklare: Der LHBT-personers rettigheter angripes kommer også kvinners reproduktive rettigheter under angrep og vise versa.

I denne politiske situasjonen krangler feminister så busta fyker i 8. marskomiteer over hele landet om hvorvidt transkvinner er kvinner, om hvorvidt vi skal ha et lovverk som evner å skille mellom foreldre som føder og andre mødre og om hvorvidt «trans exclusionary radical feminist (TERF)» er et skjellsord. De sosiale bevegelsene som prioriterer kjønnsfrihet for alle kjønn høyest, og de som prioriterer kvinners reproduktive rettigheter høyest, er i skrivende stund ikke på talefot i noen meningsfull forstand. Vi er vitne til en feministisk tragedie som med sikkerhet fører til svekket slagkraft for den internasjonale feministiske bevegelsen.

Den internasjonale kvinnedagen 8. mars samler sosiale bevegelser som kjemper for kjønnsfrihet og kvinners rettigheter over hele verden. Vi har ulike kampsaker under denne paraplyen. Noen jobber mest med kvinners reproduktive rettigheter. Andre med kjønnsbasert vold. Noen har fokus på likelønn og karrieremuligheter. Noen har fokus på seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter siner rettigheter og livsvilkår.

Andre er opptatt av kvinners vilkår i krig og konflikt. Felles for alle er at de jobber for kjønnsfrihet. Den norske kvinnerettsprofessoren Tove Stang Dahl definerte i 1994 kjønnsfrihet som retten til å «være i fred» fra seksuell trakassering og vold. I dag gir begrepet også mening til en positiv kamp for frihet til å være seg selv og leve det livet vi ønsker. De sosiale bevegelsene som feirer 8. mars har stått sammen om dette i om lag 40 år.

Den internasjonale feministiske bevegelsen fikk for alvor gjennomslag med kvinnetoppmøtet i Beijing i 1995. Samtidig som de feministiske sosiale bevegelsene fikk innflytelse, ble motkreftene mot kvinners rettigheter bedre organisert. Vatikanet tok allerede på 90-tallet en lederrolle i det som skulle bli en voksende koalisjon av religiøse og konservative krefter som ønsket en annen kjønnspolitikk enn de feministiske bevegelsene.

Denne motbevegelsen, som i dag er kjent som anti-genderbevegelsen, begynte å organisere politiske kampanjer i en rekke land og i FN mot kvinners reproduktive rettigheter på den ene siden, og mot rettigheter for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner på den andre. De har over flere tiår utviklet kampanjer mot seksualitetsundervisning, abortrettigheter, anti-mobbearbeid i skoler som anerkjenner LHBT-personers rett til beskyttelse, samt kampanjer mot «sosialt kjønn» eller «gender» som de framstiller som «radikal kjønnsideologi».

Anti-genderbevegelsen utnytter sentrale motsetninger i feminismen for å splitte og svekke feministiske bevegelser. Hele feminismens historie er preget av diskusjoner om hvorvidt det finnes iboende, naturlige eller gudegitte, kjønnsforskjeller som bør ha konsekvenser for folk sine livsmuligheter eller ikke.

LHBT-bevegelsen har åpenbart representert det siste synet, ettersom vi mener det finnes flere kjønn enn to, og at alle skal ha like livsmuligheter uavhengig av kjønn. Konfliktene om trans-spørsmål innenfor feminismen er dels et uttrykk for denne grunnmotsetningen. De er imidlertid også et uttrykk for anti-genderbevegelsen sitt målrettede angrep på transpersoners eksistensberettigelse, som brukes strategisk for å svekke LHBT-bevegelsens politiske innflytelse.

Valget av transrettigheter som kamparena har allerede hatt alvorlige konsekvenser for transpersoner sine livsvilkår i Europa. Det er dypt uetisk å ofre en utsatt minoritets livsvilkår for å føre en prinsipiell debatt om hva kjønn er. Hvis den feministiske koalisjonen som feirer 8. mars ikke klarer å finne en annen måte å drøfte sine uenigheter på kommer den til å bryte sammen.

For øyeblikket styrer vi mot en oppløsning av den koalisjonen som har utgjort den feministiske bevegelsen siden 1990-tallet. De kjønnskonservative bevegelsene kan bare gni seg i hendene mens de ser på feminister som kunne jobbet for å styrke beredskapen rundt kvinners reproduktive rettigheter internasjonalt gå i harnisk over det faktum at det finnes mødre som ikke føder, og fødende som ikke er mødre.

I den andre leiren går vi under den meningsløst åpenbare parolen «transkvinner er kvinner» i stedet for krav om styrket arbeid mot hatkriminalitet og kjønnsbasert vold eller krav om en tredje kjønnskategori i lovverket som kan tvinge frem et bedre rettsvern for dem av oss som bryter med kjønnsnormer.

Alle 8. mars-bevegelsene taper på dette. Det er bare de kjønnskonservative antifeministene som vinner.