Synlighet er noe som er komplisert for mange transpersoner. Det er noe som frigjør oss, gir oss fellesskap, anerkjennelse og empati fra omverdenen. Men det er også noe som setter livene våre i fare, utsetter oss for vold, trakassering og motgang.

Synlighetens tosidige natur er noe vi må være svært vár på. I 2016 snakket man om «the trans tipping point», dette var resultatet av at transpersoner i større grad hadde fått representasjon i mediene, og man lot til å tro (selv om mange aktivister advarte mot dette) at denne nye synligheten skulle lede vei til nye gjennomslag i rettighetskampen.

Det var på mange måter det motsatte som skjedde. Under Trump kom transpersoners rettigheter under angrep gang på gang og vi ble forsøkt definert ut av eksistens. Mye av det samme har man sett i England, hvor transpersoners rett til helsehjelp er under stadige angrep. Det er blitt en tendens i tiden. I årene som fulgte så vi også en stadig økning i vold mot mennesker som ikke passet inn i kjønnsrollene. Det kan være farlig å være synlig, farlig å gå på gata som transperson – særlig for de som også tilhører andre minoriteter.

På den andre siden av en synlighet som leder til vold er frykt som leder til usynlighet. Usynligheten dreper også transfolk, det å måtte leve i skapet av frykt for konsekvensene om man står fram (og hvis man står fram som trans er det ofte få steder å gjemme seg). Eller de av oss som ikke står fram, ikke kan leve slik vi ønsker fordi vi nektes helsehjelp, i et system som later til å tro at en hver transperson som får leve som trans er et tap for samfunnet, som later til å tro at vi kan tvinges inn i skapet hvis vi bare møter nok motgang.

Usynlighet er den andre store dødsårsaken for transpersoner. Vi snakker ofte om «deadname» navnet vi ble tildelt og som vi ikke anerkjenner, men ofte blir gravlagt med likevel, som om vi aldri eksisterte. Dette er den andre måten transfolk usynliggjøres på, den andre feiltakelsen i fortellingen om vendepunktet for transpersoner. For transpersoner har alltid vært her, alltid gjort oss synlige, men vi viskes brått ut av historien, usynliggjøres.

Vi må huske at selv om synlighet er et viktig verktøy, så vel som en del av målet så kan det like fullt være farlig å stå fram slik det er i dag. Transpersoners rett til privatliv, rett til usynlighet på våre premisser er viktig. Vi har heldigvis gjort slik at vi kan bytte juridisk kjønn etter eget ønske, som har gjort det lettere for transpersoner å holde seg anonyme blant annet ved utenlandsreiser, så vel som å gi selvbestemmelse.

Det er et skritt i riktig retning, men det har fortsatt ikke løst situasjonen for mange av oss, særlig de uten tilgang på helsehjelp. Jeg har selv opplevd å sitte i et mørkt bakrom ved en grenseovergang og blitt utspurt om min seksualitet fordi utseende mitt strider med kjønnsnormene. Det er ikke en situasjon en ønsker å være i, og heller ikke muligheten til å sette X i passet vil løse dette. Men det kan hjelpe i enkelte situasjoner, og det å fjerne kjønn i dokumentasjon der dette ikke er nødvendig å utlevere, vil også skjerme transpersoner fra unødvendig trakassering.

Det vi må huske når transpersoner synliggjøres i Norge, når spørsmål om våre rettigheter kommer på agendaen, er synlighetens tosidighet. For at våre liv skal ivaretas, trenger vi rett til å leve som vi ønsker, i samsvar med den vi er, uten å straffes for det. Det jeg argumenterer for er at vi ivaretar transpersoners rett og mulighet til å bli usynlige. Rett og slett synlighet på våre premisser. Vi vil ikke ha liv diktert av frykt for cis-samfunnet. De som hylles på transsynlighetsdagen vil vi helst slippe å minnes på transminnedagen.