Gå til sidens hovedinnhold

Tre faresignaler fra denne ukas koronadebatt

De som jobber i serveringsbransjen fortjener bedre enn å brukes som barometer for smittespredning og brikker i politisk spill.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Trondheim jobber svært mange mennesker i hotell, restaurant og uteliv. Dette er ikke akkurat lønnsledende yrker. De ansatte har det siste året måtte leve med en kontinuerlig usikkerhet.

I koronasammenheng er denne bransjen særdeles «konjukturfølsom». I restaurantbransjen finnes ikke langsiktige ordrebøker og mulighet for hjemmekontor. Når smitten øker, må de stenge. Når smitten går ned, kan de åpne igjen. Permitteringer og kasserte varebeholdninger er blitt hverdagen.

Nå er bransjen også blitt gjenstand for politisk kjekling mellom regjering og opposisjon. Mens regjeringen ville følge Helsedirektoratets anbefalinger og videreføre skjenkestoppen i to uker til, valgte flertallet på Stortinget å lytte til FHI, som ville reversere skjenkeforbudet.

De siste dagers skjenkedebatt illustrerer tre faresignaler ved den politiske håndteringen av koronakrisa:

Faresignal 1: Vi snakker om svært inngripende politikk som noe dagligdags.

Det er både riktig og viktig at tiltakene vi må leve med er gjenstand for normal politisk debatt. Når vi som enkeltmennesker over så lang tid må leve med så omfattende begrensinger i våre friheter, er det helt avgjørende at det ligger en så normal demokratisk debatt som mulig til grunn. Det samme gjelder næringslivet: Når hele bransjer over natta får næringsforbud, og på like kort varsel får lov til å starte opp igjen, kan ikke det bare være et faglig spørsmål.

Om vi skal kunne en akseptere så inngripende styring av livene våre, må det skje innenfor demokratiske rammer.

Men nå blir det etterhvert vanskeligere å skille mellom reell politisk uenighet og spill. Derfor er det noe dypt problematisk over de siste dagers kjekling mellom Erna Solberg, Bent Høie og opposisjonslederne. Det er noe forstyrrende å høre dem krangle og syte om disse spørsmålene i et «normalt» og dagligdags tonefall, når det vi jo egentlig snakker om er politikk som er langt, langt mer inngripende enn det noen av oss ville akseptert i normale tider, men nettopp vedtas fordi vi er i en alvorlig krise.

Forslaget om å oppheve skjenkeforbudet, og som fikk flertall på Stortinget, lyder slik: «Stortinget ber regjeringen sikre at kommuner med lavt smittetrykk skal kunne tillate alkoholservering i forbindelse med matservering».

LES OGSÅ: Forvirra over de nye skjenkereglene i Trondheim? Her er fasiten (+)

Dette er et unødvendig vagt og slurvete vedtak i en sak som faktisk er viktig for svært mange mennesker. Hva opposisjonen mener med «lavt smittetrykk» vites ikke. Jeg er for eksempel ikke overbevist om at det først og fremst var Trondheim opposisjonen hadde i tankene med dette forslaget.

Og regjeringens svar - å oppheve hele skjenkeforbudet, tyder heller ikke på en konstruktiv tilnærming.

Det er et dårlig utgangspunkt for å kunne ivareta autoriteten til nasjonale smitteverntiltak at våre ledende politikere holder på slik. Sagt enkelt: Om politikerne forventer at vi alle skal legge kraftige begrensninger på oss selv i enda et år, må de greie det samme selv. Det er grunn til å minne om at de samme politikerne som nå ikke greier å bli enige om nasjonale retningslinjer for skjenking, i fjor måtte presses av sivilsamfunnet til å legge fra seg ideen om svært inngripende kriselover. Det er fortsatt krise, da bør vi kunne håndtere politisk uenighet om krisehåndteringen som noe annet enn en hvilken som helst tilfeldig Dagsnytt Atten-debatt.

Faresignal 2: Tiltak som egentlig er ei sovepute framstilles som «håndsrekning» til næringsliv og ansatte.

I gårsdagens ekstraordinære formannskapsmøte merket jeg meg at Roar Aas (Ap) omtalte den «myke oppstarten» av skjenkebestemmelsene i Trondheim som ei «håndsrekning» til bransjen.

På ett vis er jo det riktig, og han sa det helt sikkert i beste mening. Men om formålet med å åpne for skjenking var å ivareta arbeidsplassene i denne bransjen, er det i beste fall et tveegget sverd. For dette betyr jo at bransjen på kort varsel kan «ofres» igjen i det øyeblikket smitten øker. Som betyr nok en runde med permitteringer, og kanskje konkurser.

Det er en slags politisk falitt i at skiftende og variert begrunnede endringer i skjenkebestemmelser omtales som hjelpetiltak for ei næring. Det en virkelig bør bekymre seg for, er hvorvidt denne næringa - med sine marginer - tåler et helt 2021 der de må være blant de første som responderer på vekslende smittetrykk, med stadig stenging og åpning. Aas understreket dette behovet for forutsigbarhet, men her er det nasjonale politikere som sitter på virkemidlene, ikke formannskapet i Trondheim.

Om formålet er å bevare arbeidsplasser, kan nok behovet for tiltak som innebærer det store, stygge ordet «subsidier» på et eller annet tidspunkt tvinge seg fram. Støtteordninger som faktisk treffer. Kompensasjon for stenging, framfor vekslende lukking og åpning. Rausere ordninger for når staten tar permitteringsregninga. Både serveringsbransje og kulturliv skriker etter dette.

Det er nå skapt en presedens for politisk vedtatte håndsrekninger til næringer som har behov for det. Men norske restauranter har ikke den lobbymakta NHO Industri demonstrerte i fjor høst, eller oljenæringa i fjor vår. Det er betydelig lettere for Stortinget å overkjøre regjeringen her og nå i spørsmålet om skjenkestopp, enn å innføre rausere ordninger for restaurantnæringen sammenliknet med andre næringer. Men dét er en mager trøst for alle de ansatte som fortsatt må leve med mindre forutsigbarhet enn de fleste andre arbeidere i privat sektor.

Faresignal 3: Uklare signaler til alle oss andre.

En kan like det eller ei, men hvorvidt det i praksis er mulig å gå ut og spise, eller ta en øl, er blitt et uformelt barometer for smittesituasjonen i et lokalsamfunn.

Derfor ser det unektelig litt rart ut med en gjenåpning av alkoholservering i Trondheim samtidig som helse- og velferdsdirektør Garåsen understreker hvor kritisk de neste ukene er med tanke på smittespredning.

På ett vis har den norske koronahåndteringen hele tiden hatt to nivåer: Det øverste nivået er hva vi formelt sett har lov til, til enhver tid. Men det finnes et dypere nivå: Hva vi egentlig forventer av hverandre, av selvpålagte begrensninger ut over det som er formelt bestemt.

Den nåværende kombinasjonen av bestemmelser i Trondheim er ikke ideell i et slikt perspektiv. Det er ikke lenger helt enkelt å forstå hvordan kommunen ønsker at vi som innbyggere helst skal agere for å bidra med vårt i å begrense smitten. Politiseringen av krisa på nasjonalt nivå hjelper ikke. Når tar om lag et døgn fra Trondheim holdes fram som skrekkeksempel av statsministeren, til formannskapet her i byen bestemmer seg for å åpne for skjenking: Hva er det meningen at vi innbyggere skal tenke? Hvem skal vi høre på?

Jeg tror kanskje (men, jeg vet jo ærlig talt ikke) at Ingrid Skjøtskift (H) har rett i at det kan ha vært i tidligste laget å gjenåpne for skjenking i Trondheim nå. Og jeg mistenker at selv om mange drivere og ansatte innen utelivet er glade for gjenåpningen i Trondheim, ville de blitt enda gladere for mer målrettede ordninger som ga dem visshet om at arbeidsplassene fortsatt er der om én, seks og tolv måneder. Slike ordninger ville også gjort det lettere for norske kommunepolitikere, som denne uka må veie truede arbeidsplasser opp mot rådene Helsedirektoratet nylig ga regjeringen, å følge sin indre overbevisning uten å føle at de ofret en hel bransje.

For det er, uansett hvordan en ser det, ikke heldig å bruke skjenkebestemmelser som avbøtende tiltak til en serveringsbransje som sliter, når vi i følge kommunen selv er på vei inn i en «kritisk fase». De som jobber i serveringsbransjen fortjener bedre tiltak enn som så. Og de fortjener bedre enn å brukes som brikker i politisk spill av politikere som så smått viser tegn til å glemme at denne krisa først og fremst er ei krise - ikke dagligdags politikk.

Kommentarer til denne saken