Fartsgrensa i krysset mellom Henningvegen og Teglverksvegen i Steinkjer har utviklet seg til hva en vel kan beskrive som en monolog fra oss som – snart i knestående – ber om at farten inn mot krysset må settes ned gjennom skilting. Monolog blir tilnærmingen all den tid vegmyndighetene velger å forholde seg tause.

I den eneste kommentaren fra vegmyndighetene som jeg har registrert etter mitt første innlegg sommeren 2021, forklares det at krysset ikke vurderes å ligge i tettbygd strøk, at det ikke har vært meldt noen alvorlige trafikkulykker i krysset og at bilistene ikke vil overholde en nedsatt fartsgrense i krysset. Dette vil jeg karakterisere som rundskrivsbasert, bokstavtro saksbehandling på sjablongbasis.

Det sies fra vegmyndighetenes side at saksbehandlingen baserer seg på de samme reglene i hele landet, og at slik må det være. Ja – må det være slik? Hvor er det menneskelige aspektet i saksvurderingen – hvor er stemmene til brukerne? Når folk sier til meg at de er engstelige hver gang de skal kjøre ut på Henningvegen fordi bilene langs denne vegen holder så høy hastighet, så tror jeg på dem. Dette er en tilnærming som overhodet ikke berøres i det tekniske fokuset som vegmyndighetene benytter i sin saksbehandling.

Også etter siste runde med nyhetsoppslag og innlegg om krysset mellom Henningvegen og Teglverksvegen velger vegmyndighetene på fylkeskommunalt og statlig nivå å innta sin faste tilnærming: Största möjliga tystnad.

Jeg vil på grunnlag av vegmyndighetenes tekniske saksframstilling komme med følgende tre nøtter / spørsmål overfor Trøndelag fylkeskommune og Statens vegvesen:

  1. Hva skal til for at et område defineres som tettbygd?
  2. Hva skal til for at en trafikkulykke defineres som alvorlig?
  3. Hva skal til for at bilister (evt. på tross av at de er uenige i skiltingen) overholder en nedsatt fartsgrense?

Og det er fristende å føye til et fjerde spørsmål: Hva skal til for å trekke inn et brukerperspektiv i saksbehandlingen?