Plutselig, mellom de storvokste bartrærne, dukker det fram en neve hus. Det føles som om vi har sittet i en evighet på toget som har ført oss gjennom det søvndyssende landskapet nord for Steinkjer.
Stedet vokste fram på Viosen – et strandsted ved enden av Snåsavatnet. Noen beskjedne trehus og en kai til rutebåten, som enten tok folk ut i verden eller var siste stopp før turen bar innover i landet. Men i 1926 endret alt seg. Da nådde Nordlandsbanen fram til Snåsa og stedet hadde æren av å være endestasjon noen år.
Stasjonen ble lagt et stykke opp i bakken fra strandstedet og gradvis flyttet sentrum opp til det det som i dag er Snåsas administrative og kommersielle mekka med kommunehus og Coop prix. Kommunen er tospråklig med sørsamisk som et av to språk.
Penere torg enn i Stjørdal
Sentrum rundt stasjonen er en westernby med et snes hus langs en rett gate. De er i to etasjer, ofte i tre, med butikklokaler i første. Det ligner en westernby, men her er det hverken sheriff eller saloon med whisky og hasard, bare en pickupbil med kjennemerket «saubon». Det nærmeste Snåsa kommer vannhull er en stille kafé og bygdas filial av Cirkle-K. Ved det rødmalte kommunehuset ligger et torg, pent opparbeidet med dekke av skiferstein, natursteinsmur og trær. Kom til Snåsa og lær, Stjørdal!
Spørsmålet er hvor mange som bruker torget, men utsikten er i alle fall god. Snåsa kommunehus er en nøktern trebygning i to etasjer med et vakkert trekantet gavelvindu og noen grusomme, slaskete persienner. Bygningen har et saltak belagt med naturstein og oser norsk 50-talls måtehold, men med kvalitet. Du skulle tro Einar Gerhardsen var arkitekt, men nei da, det er Eggen og Fasting.
Snåsas svar på Copacabana
Bygdas gamle sentrum, strandstedet Viosen, ligger noen kilometer ned mot Snåsavatnet. Det er et smått forsoffent sted med trønderlån plassert langs smale grusveier. Mellom bygningene står rødmalte uthus som et minne om matauk og sjølberging. Enkelte bygninger bærer preg av en halvhjertet oppussing med oppsvulmete tak belagt med betongstein, men her er det uansett flere sjarmerende bygninger.
Det er tydelig at dette er et boligområde hvor gressflekken mellom husene brukes. Hele veien langs vannet løper en lang sandstrand – Viosens Copacabana – med Garveriet kafe og galleri i enden som stedets eneste butikk. Stranden er så innbydende at vi nesten blir fristet til å bade, til tross for at ingen av oss er med i isbaderklubben.
Museum inspirert av bunker
Mellom Viosen og sentrum ved stasjonen ligger en evig bakke med bolighus, skole, idrettshall, Snåsamannens hus og Saemien Sijte. Det sørsamiske museet ligger bortgjemt bak boligområdet og skolen, i enden av en spinkel blindvei, litt som om omverdenen helst ikke skal vite at det ligger et museum her. Hvis dagens Munch-museum blir sett på som en langfinger til den verdenskjente kunstneren, må det sørsamiske samfunnet ha vært i harnisk da de så dette museumsbygget.
Den lave betongkonstruksjonen i bunkerformat, der inngangspartiet ligner vareleveringen til en matvarebutikk, er etterkrigsmodernisme på sitt mest nøkterne. Saemien Sijte er nesten på grensen til å være elegant. Dessverre har brakkebyggene rundt på plassen og den nedslitte fasaden lite med eleganse å gjøre. Det bidrar ikke til å løfte frem den beskjedne museumsbygningen.
Fyrverkeri i treverk
Det mest fascinerende med Snåsa er uten tvil de massive trepaleene. Samstadgården som ligger vegg i vegg med rådhuset, er en gigant i tre etasjer med et tak som minner om silhuetten av kraniet til en fugl. Stasjonen, også den fra 1920-tallet, har et vakkert nyklassisistisk inngangsparti med søyler i tre. Ned mot Viosen ligger forsamlingshuset Vonheim, bytorggget 1901 i sveitserstil, med et spikbratt tak. Sammen med den åtte hundre år gamle steinkirkens nygotiske tilbygg fra 1870-tallet vitner alle disse bygningene om Snåsas storhetstid.
I dag er sentrum et søvnig sted og Snåsa sliter som mange andre distriktskommuner med stagnerende befolkningsutvikling. Toget går bare noen ganger om dagen og rutebuss er nesten like sjeldent som isbjørn på Mallorca. Dette er bilens boltreplass, bare synd E6 ligger langt unna sentrum. Dette er ikke et sted du bare kjører innom, skal du til Snåsa sentrum må du ha et spesielt ærend her.
Et av få trekkplaster, museet Saemien Sijte, bygger nytt - men ikke inne i tettstedet. Nybygget skal ligge enda lengre vekk fra sentrumskjernen, ute på Horjemstangen, en odde i retning europaveien.
Spørsmålet er hva slags funksjon dette sentrumet har i dag, annet enn som tilholdssted for nærmeste matvarebutikk. Utfordringen er også at den lille bebyggelsen som allerede finnes er spredt rundt på et stort område. Men det finnes et særpreg og en identitet her.
Fordelen med begrenset vekst er at mye fin bebyggelse er bevart. Spørsmålet er bare om nok folk finner fram til den.
Levanger skriker fortsatt etter mer omsorg
Denne byen er en gigantisk skysstasjon
Noen kommentarer til artikkelen «Stjørdal: Denne byen er en gigantisk skysstasjon»
