Som erstatning for høyresidens salg av Trondheim energiverk i 2001, besluttet bystyret i 2008 å kjøpe inntil 10 prosent av aksjene i daværende Trønderenergi. Beslutningen var basert på forslag fra AP, SV og SP som uttalte at «hele regionen er tjent med en større lokal politisk kontroll over energiressursene».

Dagens Trønderenergi er eid av 19 kommuner og Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Sistnevnte er privat eier av 13,33 prosent av aksjene, mens resten er eid av kommunene. Trondheim kommune, det vil si innbyggerne, eier 9,13 prosent.

Årlig utbytte til fordeling blant dagens eiere er 200 millioner kroner. I 2020 anslo kommunedirektøren at årlig utbytte ville «stige jevnt og trutt – med et potensial på 400 millioner kroner i 2029». Dette potensialet ble antydet før stigningen i energiprisene og før overføringskabler mellom nord og sør i Norge er bygd ut. Det var også før krigen i Ukraina til fulle har vist oss viktigheten av tilgang på og kontroll over energiressursene og kraftproduksjonen.

I juni skal bystyret behandle en sak som innebærer omfattende privatisering av selskapet og dermed mindre lokal politisk kontroll og eierskap over energiressursene.

Styret i Trønderenergi har nemlig foreslått å skille ut verdier tilsvarende seks milliarder, deriblant 19 prosent av vannkraften, 100 prosent av vindkraften og 90 prosent av de ansatte.

De utskilte verdiene skal inngå som Trønderenergis andel av et fornybarkonsern, eid med en halvpart hver av henholdsvis Trønderenergi og av det Stavanger-baserte investeringsfondet HitecVision. Juvelen i kronen er utskillelsen av vannkraftandelen fra dagens Trønderenergi, angivelig en forutsetning fra investeringsfondets side.

Investeringsfondet skal i første omgang tilføre halvannen milliard i kapital, først om fem til ni år skal de tilføre verdier tilsvarende de seks milliardene som skilles ut fra dagens Trønderenergi. Likevel skal de ha rettigheter tilsvarende en eierandel på 50 prosent fra første dag.

Ambisjonen til fornybarkonsernet er å bli «en toneangivende aktør innen fornybar energiproduksjon, energiforvaltning, elektrifisering og energieffektivisering i Norden, med posisjoner i Europa», ifølge sakspapirene fra Trønderenergi selv. Og innen fornybar produksjon er hovedfokuset «landbasert vindkraft i Sverige og Finland», i alle fall på kort sikt.

Dersom bystyret gir sin tilslutning til styrets forslag på møtet i juni, vil de utskilte kraftressursene komme ut av offentlig eierskap og kontroll, aksjene skal være fritt omsettelige fra første dag.

Prisen på energi styres av markedet. Det er likevel ikke likegyldig hvem som eier og kontrollere ressursene som produserer energi. Økende energipriser gir økt utbytte til offentlige eiere, men dette deles ut tilbake til innbyggerne, gjerne med en omfordelende effekt. Utbytte til private eiere har ikke samme effekt.

Med tanke på at både vannkraft og vindkraft innebærer store naturinngrep og miljøødeleggelser burde det også bare mangle at ikke inntektene kom det offentlige og innbyggerne til gode og ikke havnet i private lommer.

Det er dessuten ikke uten grunn at kraftproduksjon regnes som én av de sju kritiske funksjonene for samfunnssikkerheten og for innbyggerne. Uten elektrisk energi stopper hele samfunnet opp og behovet er økende.

Det årlige utbyttet til eierne av dagens Trønderenergi skal visstnok kunne holdes på 200 millioner kroner årlig med de ressursene som blir igjen i den «gamle» delen av selskapet. Det er den antatte veksten i utbytte kommunene vil gå glipp av dersom de går med på avtalen. I tillegg tapes eierskap og kontroll over alle de ressursene som skilles ut. Mest alvorlig akkurat nå, er at gjennomføring av styrets planer vil bety at toget går for utvikling av selskapet i andre retninger enn det som foreslås.

Det kommunene får til gjengjeld er små aksjeposter og liten innflytelse i det nyopprettede selskapet. Utsiktene til mulig utbytte fra disse aksjepostene vil ligge minimum fem til seks år fram i tiden. Aksjene kan selvsagt selges og slik kan kommunene få frigjort kapital de kan investere andre steder med utbytte fra første dag. Å selge aksjene straks etter utskillelsen, vil kanskje være det mest rasjonelle for kommunene.

Med økende elektrifisering av hele samfunnet og utbygging av overføringskabler mellom landsdelene, er det grunn til å tro at energiprisene vil fortsette å stige. Dermed vil diskusjonen om utbygging av større kraftproduksjon i Trøndelag og ellers i landet tvinge seg fram.

Dersom vår egen region skal produsere mer kraft, bør vel både eierskap og kontroll ligge hos offentlige eiere i egen region? Og inntektene bør komme egen region til gode?

Et alternativt forslag til innstilling til bystyret kunne være som følgende: For det første; avvise forslaget fra styret i Trønderenergi. Det betyr fortsatt offentlig eierskap og kontroll over nåværende energiressurser og det vil bety jevnt stigende utbytte til kommunene og bedre tjenester til innbyggerne.

For det andre: Kanskje er det en god idé i alle fall å undersøke mulighetene for om Trønderenergi kan utrede alternative selskapsformer sammen med andre kommunale kraftselskap, gjerne i egen region.

Siktemålet bør være det samme som ambisjonen for det nye fornybarkonsernet, men først og fremst med langsiktige regionale og nasjonale ambisjoner: Fornybar energiproduksjon, energiforvaltning, elektrifisering og energieffektivisering. Selskapet skal bidra til forsyningssikkerhet, beholde eierskap til naturressursene og til kraftproduksjon. Og dette må i størst mulig grad være under offentlig eierskap og kontroll.

Skulle det være behov for mer kapital enn det offentlige eiere kan stille med, kan det vurderes å slippe inn private aktører i en mindretallsposisjon. Samfunnsmessige interesser i egen region må balanseres opp mot ensidig fokus på utbytte.