Trønderhistorie: Jul i Trøndelag

«»Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872.

«»Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo, 1872. Foto:

Av

Julen er i bunn og grunn en ramhedensk feiring av vintersolverv som har fått en tynn kristen glasur. 

DEL

TRØNDERHISTORIE De hedenske skikkene ved vintersolverv ble etter kristendommen innførelse i stor grad overført til julaften da festdagen ble flyttet dit. Grunnet dette var det lenge en allmenn oppfatning at juleaften var den mørkeste og lengste natten i året.

Forberedelsene til jul omfattet blant annet slakting, matlaging og ølbrygging. Gulatingsloven og Frostatingsloven sier begge at man i alle fall tre uker før jul skal være i gang med brygging av øl. Minimum en halv tønne per mann. Denne loven gjaldt alle, fattig som rik.

HØR EPISODEN «JUL I TRØNDELAG» HER:

Det var også på denne tiden at slaktingen kom i gang. I følge gamle tradisjoner skulle slakting foregå mellom klokken 3 og 4 om natten: På voksende måne og stigende sjø. Dersom ikke dette ble fulgt blødde dyret dårlig og flesket forsvant under slaktingen.

Grisetalget måtte være klart da det ble brukt til å lage hellig tre kongerslys som av kirketjenerne ble samlet inn på lillejulaften som tiendeskatt. Denne tradisjonen var vanlig helt frem til 1880-årene.

Stuene ble på alle gårder i alle fall til slutten av 1800-tallet vasket og krotet (krittet) før hver jul. Man tegnet figurer av ukjent symbolsk verdi på veggene ved vintersolverv og disse ble erstattet av nye ved sommersolverv.

Det man fryktet mest i løpet av julenatten var Åsgårdsreia. Reia var aktiv denne natten og den bestod av et stort følge ridende demoner ledet an av heksen Guro Ryserova (hulder) og Sigurd Fåvnesbane (var så gammel at øynene hans ble holdt oppe av kveiteangler). Muligens er han en omfortolkning av krigs- og dødsguden Odin.

Åsgårdsreia herjet rundt på julenatten og tok med seg både de dyr og folk som de kom over. Julenatten var derfor en natt hvor alle holdt seg inne.

Alle dyrene i fjøs og stall skulle gå ubundne, alle hjul som vognhjul, rokkehjul etc. måtte sikres så de ikke beveget seg for det tiltrakk seg reia. Hestene var spesielt utsatt og det var vanlig at man malte røde kors på hestene eller brente krutt på ryggene deres før mørket la seg. Dette ville få vettene til å sky dem.

Over alle dører ble det malt tjærekors for å holde de onde åndene unna. Einerkvister ble hengt over alle kyr og okser og i tillegg over alle senger i huset så ikke åndene skulle gjemme seg i sengeklærne.

«Julereia» av Nils Bergslien, 1922

«Julereia» av Nils Bergslien, 1922

Alle koster, raker og sopelimer ble omhyggelig plassert utenfor dørene så trollkjerringene ikke kom inn i huset for å kreve dem. I folkesagnene gikk disse rundt på julenatten og lette opp slike så de kunne ri på dem sammen med Reia til heksesabbat.

Før solen gikk ned måtte det også settes ut kornband på en stang. Denne skikken nevnes første gang av biskop Pontoppidan i 1753 som beskriver det som en hedensk offerskikk for å binde innhøstingen av kornet sammen med juletiden. Kornbandet var i følge Pontoppidan det første kornet som ble skåret om høsten og dette skulle ofres på julenatten for å sikre en god grøde for neste år. Etter dette var gjort skulle man ved skumring skyte med bøsser i luften på hver gård. Dette for å skremme vettene med smell.

Så var det å komme seg inn. Ingen måtte gå ut og husene på alle gårder var fylt med brennende lys i alle vindu og på alle bord. Lysene kunne hjelpe til med å holde vettene unna. En annen viktig ting var å sikre ølet fra vettene for dersom ikke dette ble gjort kom de ned i kjellerne, drakk opp ølet og erstattet det med vann. Ved å legge stål i ølet kunne man berge det gjennom natten.

Man trodde også at de døde vandret på jorden denne natten, derfor ble all julematen satt frem og sto over natten slik at forfedrenes ånder skulle føle seg velkommen dersom de kom innom og dermed fortsette å beskytte gården. Dette var også en av grunnene til at folk sov på gulvet denne natten. Man skulle la sengene stå ledige til forfedrenes ånder så de følte seg hjemme.

Rundt om i huset ble det hengt opp utallige uroer i halm som så lenge de beveget på seg beskyttet huset mot vettene i Åsgårdsreia.

Et annet viktig element i julefeiringen var halmmannen eller julesvennen. Dette var en menneskefigur som var flettet i halm, noen ganger utkledd som menneske, noen ganger uten klær. Denne skulle av husbonden smugles inn i huset og enten legges under langbordet eller plasseres i høysetet i god tid før Lussinatten den 13. desember.

Disse figurene beskyttet huset mot Åsgårdsreia gjennom julen. Foran eller over julesvennen skulle det alltid stå mat og dersom ikke dette ble fulgt ville julesvennen vende seg mot gårdsfolket, bli levende, gå ut på trappen og hyle til Åsgårdsreia kom. På fjerde dag jul skulle så halmmannen bæres av husbonden ut på trappen mens alle kvinnene på gården bukket for ham i det han ble båret ut. Denne tradisjonen har vært levende i hele Norge og man har en julesvenn fra Selbu på Norsk Folkemuseum.

På morgenen første juledag skulle husfruen gå til fjøset med en kubbe glødende tyrived, stoppe ved døren og fortelle buskapen hvilken helligdag det var for så å brenne halene på alle kyrne med den glødende tyriveden. Dette var en måte å forsikre seg på at ikke huldrene kom og melket kyrne. Ingen måtte besøke hverandre denne dagen, men alle møttes i kirken til messe.

Andre juledag begynte julefesten på alvor. Da skulle fjøset måkes rent og man skulle deretter drikke øl. Så skulle guttene ta ut hestene og ri om kapp rundt husene på gården. De stanset ved alle dørene og fikk øl og kvinnene som serverte skulle kaste vievann på hestene for hver runde. Etter en runde skulle de ri til naboene og gjennomføre det samme ritualet.

Dette ble til langt inn på 1900-tallet kalt Stefanusritt fordi denne dagen var St. Stefanusmesse i katolsk tid. På kvelden skulle det så avholdes andredagsfest med dans og dette førte ofte til slåsskamper. Festingen ble etter dette holdt gående frem til nyttår, eller syvende dag jul.

På nyttårsaften ble det kokt noe de kalte Bassegrøt som skulle bæres ut på tunet og så skulle man rope på bjørnen (bassen) Da snudde han seg i hiet og bet i et tre i følge myten. Så skulle barnene ta en sleiv, dyppe den i grøten, bite tre ganger i skaftet og rope «Basse basse kom og sleik grautsleiva. Du får kje meir av bjellekua enn du får av grøtsleiva syvende dag i jul».

I en oppskrift fra 1687 skrives det om dette:

«På syvende dag jul skal man tage en steen dog iche større end mand vel kan gabe over, bide paa den 3 gange og derhos sige sagte for sig self, hver gang mand bider: iche skal biørn eller anden udyr faae meere kiød av mine creaturer dette aar, end jeg fik nu af denne steen, og jo hardere han biider ligesom han var vreed, jo meere det hielper».

Vesner man virkelig fryktet i juletiden mellom julaften og nyttår var julegeita og julebukken. Dette var demoner som hadde menneskeføtter og overkropp og hode som en bukk. Disse levde i fjellene resten av året, men i juletidene trakk de ned mot grendene. Bukken kunne finne på å sette seg på pipa mens man kokte grøt og skjemme grøten med avføring. Dersom man møtte julebukken måtte man gi ham noe, ellers dro han deg opp i fjellene og du kom aldri tilbake igjen.

Julebukken av kornhalm ble laget for å sikre grøden. Tradisjonen med å binde halmbukker var en måte å beskytte seg mot julebukken på. Satte man disse på trappen ville bukken sky gården.

Tradisjonen med å sette ut grøt på julaften blir også av flere forskere knyttet opp til julebukken da man satte ut grøt til denne for å blidgjøre den, men det kan også ha noe med en forfedrekultus å gjøre.

Utover på 1700-tallet ble denne myten en tradisjon for barn. På slutten av 1800-talet finnes det en beskrivelse av barn som går julebukk i Tydal.

Julen ble i gammel tid avsluttet med det man kalte Eldborgs minnedag. Dette var den sjuende januar og da skulle husfruen vende seg mot ilden som fortærte julens siste tyrirotved, skåle for ilden og slå litt brennevin ned i flammene mens hun resiterte følgende vers: «Så høgt, min eld, men ikkje høgre og heitare hell».

Dette ritualet kan man spore helt tilbake til 1300-tallet da man for førtste gang hører denne dagen benevnt som eldsdagr jóla. Etter dette skulle julen jages ut av husene ved at man skvettet vievann på veggene for å drive de siste juleåndene på Den kristne glasur bestod i at man la Jesu fødselsdag til julenatten.

Kirkene ringte Julen inn og det ble holdt julegudstjenester. Husbonden leste julebønnene fra huspostillen. Senere leste man juleevangeliet fra Bibelen.

Julebelysning i Bergmannsgata på Røros, 1953.

Julebelysning i Bergmannsgata på Røros, 1953. Foto:

Det er stille på Torget julaften 1935. Juletreet står på sin faste plass utenfor Hornemannsgården. Nidarosdomen er opplyst. Det som ser ut som en av indremisjonens utskjærte trefigurer er gjerne en gutt som har stilt seg oppe på en innsamlingsbøsse. Ved siden av står en dame og ser på juletreet. Gården midt i bildet er Matzowgården, Munkegata 19, tidligere hotell og ølstue.

Det er stille på Torget julaften 1935. Juletreet står på sin faste plass utenfor Hornemannsgården. Nidarosdomen er opplyst. Det som ser ut som en av indremisjonens utskjærte trefigurer er gjerne en gutt som har stilt seg oppe på en innsamlingsbøsse. Ved siden av står en dame og ser på juletreet. Gården midt i bildet er Matzowgården, Munkegata 19, tidligere hotell og ølstue. Foto:

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken