Det har alltid vært stor innflytting til Trondheim. Mange av de fremste slektene i byen var innflyttere og det samme var mange håndverkere.

De første innflytterne kom ikke nødvendigvis frivillig. Når nordmenn var på vikingtokt var en av hovedhensiktene med strandhuggene å fange treller, eller slaver. Disse kunne bli med til Norge eller omsettes på slavemarkedene i Europa og Asia.

Språket er preget av innvandrere og innflyttere. 40 prosent av alle norske ord har utenlandsk opprinnelse. Det kunne dreie seg om plattysk, høytysk, nederlandsk, fransk, latin og engelsk. Alle disse språkene kunne man høre i Trondheims gater, sammen med norsk, dansk og svensk. Av og til kunne man også høre finsk, islandsk og samisk i gatene.

Hør Trønderhistorie med Terje Bratberg her:

Christian Martin Monsen skriver i sin fornøyelige bok «Trondhjems Mysterier» fra 1856:

«Undersøgelser, paa en og samme Person, vilde kunne finde en kjøbenhavnsk Tunge, en flensburger næse, et hamburger Øre, en engelsk Arm og en hollandsk Mave m.m. … Det trondhjemske Sprog minder ogsaa Noget om den babelske Sprogforvirring. Kommer man i Selskaber eller på Offentlige steder veed man egentlig ikke i hvilket Land man befinder sig; alteftersom man er opplagt dertil kan man tro sig hensat enten til Danmark, Holsteen eller Tydskland, og først naaar man hører det ægte thrønderske «Kor lever Daaker» finder man sig overtydet om, at man virkelig befinder sig i Tørfiskens, Tranens, Sildens og Chrommalmens Bye».

Trondheim har alltid fungert som en magnet på folk som har ønsket å forlate bygdene i Trøndelag og Nord-Norge. Det gamle begrepet «byluft gjør fri» forteller mye om hvorfor folk forlot landdistriktene til fordel for byen.

Det har også vært stor innvandring fra utlandet. På 1500-tallet kom det innvandrere fra Nederland og andre land omkring Nordsjøen. Det kom også en del innvandrere fra Sverige. Det som kjennetegnet innvandringen fra reformasjonen og frem til 1800-tallet var at alle innvandrerne kom fra det protestantiske Nord-Europa, altså fra samme eller lignende kulturkrets.

På 1600- og 1700-tallet kom det svært mange innflyttere fra Slesvig og Holstein. Mange jemter forlot også Jemtland, etter at provinsen i 1645 ble svensk. Dette skyldes den harde svenske militærtjenesten og at provinsen virkelig var Sveriges utkant. Muligens spilte også nasjonalfølelse inn. Jemtene ville ikke være svensker. Det var også utstrakt innvandring fra Danmark, Tyskland og Storbritannia.

Innvandrere og innflyttere giftet seg med arvedøtre fra byens gamle borgerskap. Mange av de vellykkede kjøpmennene kom til Trondheim som faktorer for onkler og fedre.

På 1800-tallet innvandret mange svensker, mens 1900-tallet var preget av innvandring fra de øvrige skandinaviske land. Det kom også jøder fra Baltikum og det russiske Polen. Disse dannet det som lenge var verdens nordligste jødiske samfunn.

Den interne migrasjonen før 1814 besto av folk fra hele det Dansk-Norsk monarkiet.

Hva var det som trakk folk til Trondheim? Først og fremst handel med det enorme distriktet som byen betjente. Eksport var viktig og fra byen ble det utført tørrfisk, sild, trelast, kobber og andre varer som tran, sild, smør og huder.

Trondheim var også involvert i trekanthandelen. Man seilte ut med eksportvarer, solgte disse lastet opp med slaver som ble solgt i Vestindia og vendte hjem med kolonialvarer, spesielt sukker.

Trondheimsborgerne eide også skoger, sagbruk, kobberverk og en mengde fiskevær. Handelen med kolonialvarer ble viktig på 1700-tallet. Man handlet på Guineakysten i Afrika, Dansk Vestindia, India og Kina.

Noen av byens fremste slekter var innvandrere eller innflyttere, for eksempel slektene Angell, Busch, Hirsch, Horneman, Irgens, Jelstrup, Jenssen, Klingenberg, Knudtzon, Lorck, Lundgreen, Lysholm, Nissen og Schøller.

De adelige slektene von Schmettow, Trampe, von Krogh og Huitfeldt var også i utgangspunktet innflyttere.