Vi er lei av å gå rundt grøten, og da Eierskapsenheten inviterte til «folkemøte» om utbygginga av Østmarka på Lade, var det mye som tydet på at folk har fått nok.

Sammen med Asplan Viak, og arkitektkonkurransen Europan, hadde Eierskapsenheten tenkt å bruke lokalbefolkningen som ressurs for å sanke innspill til prosjektet, og synliggjøre behovet for en transformasjon av området. Slik gikk det ikke.

Salen krevde svar på hvorfor man ikke har fått informasjon før nå, og hvordan det har seg at kommunen setter fram et utviklingsprosjekt for området – later som om ingenting er satt i sten – samtidig som bygging av ROP-boliger på området er vedtatt i kommunen.

Går man to skritt tilbake vil alle med et hjerte for Lade kjenne historien: Det siste store grøntdraget i Trondheim, et område med en levedyktig rådyrbestand, kulturminner, unik arkitektur, og store økologiske og samfunnsmessige verdier står for fall. Området har en verdi for hele byen – kanskje til og med nasjonalt – og avspises likevel med en lukket invitasjon til de nærmeste naboene. Dette faller i dårlig jord hos alle som er opptatt av folkehelse, naturmangfold, bærekraft og kultur.

For alle oppmøtte var utfordringene åpenbare: Hvorfor er det ikke en eneste økolog med på møtet, kun entreprenører og eiendomsforvaltere? Hvorfor er ikke prosessen transparent? Hvor er byarkitekten? Hvorfor informeres ikke befolkningen som et hele? Hvorfor nektes man innsyn i tidlig saksgang? Hvorfor snakker kommunen med to tunger: én for bærekraft, og én for nedbygging av økologiske korridorer og grøntområder?

Hvilke garantier har vi for at den lokale motstandsviljen tas hensyn til? Hvorfor er vedtak om ROP-boliger ikke en del av nabovarslingsflyten? Er det riktig at kommunale formålsbygg trumfer befolkningens innsynsrett og borgermedvirkning? Hvordan har det seg at Asplan Viaks planinitiativ – med påfølgende boreprøver og kartmålinger allerede foreligger når invitasjonen til folkemøtet sendes ut? Hvorfor ser ikke kommunen områdeutviklingen i kontekst med det som skjer gjennom hele byen – fra Ladebekken til Leangen – og forvalter bykvaliteten på en langsiktig og økologisk måte?

Hvorfor har de karakteristiske byggene på Østmarka stått til forfall i en årrekke, uten at noen ansvarliggjøres? Hvorfor skal det alltid bygges nytt heller enn å vedlikeholde og restaurere? Og hvorfor skal den ubehagelig lukka, smålige og pengestyrte Eierskapsenheten sitte ved roret i alle slike saker? Noe føles helt feil.

Har vi virkelig så dårlig tid og råd? Naturvernforbundet har vært frempå med tanker om en urban nasjonalpark i Trondheim, men det er lite som tyder på at disse tankene ønskes velkommen i prosessen. Eierskapsenheten har allerede en tanke om nedbygging av området, hvor boligblokker og kommunale bygg skal erstatte det som i dag er et unikt friareal – midt i Trondheim by.

Det er nok nå. Kommunen har satt seg fore å bygge husly til en aggressiv tilflytningsstrøm, og bygger som om vi var Soviet på sekstitallet: Stygt, høyt og billig. Mantraet «Det skal fortettes innenfra og ut» synes å undergrave alle tanker om et nokpunkt; et definisjonsmål som sikrer at byen blir et sted å leve fullverdige liv, ikke bare et sted for oppbevaring av mennesker.

Det bygges for flere tusen tilflyttere årlig, og alle lovnader om folkehelse, friområder, byarkitektur og økologi for å ivareta byens livsånd utarmes i samme åndedrag. Kommunen selger vår felles grunn med kortsiktig profitt, og hopper bukk over både den rødgrønne samarbeidsplattformen og de internasjonale forpliktelsene for både klima og natur. Her skal det asfalteres sykkelstier og bygges i røde og grønne hensynssoner – naturkompenseringen gjør vi «et annet sted». Når ble Barcodefortetting det store idealet?

Leangbukta, Ladebekken, Holtermannsveien, Brøset, Østmarka, Furulunden og alt annet som nå jevnes med jorden er sterke bevis på en bygningsgalopp som er løpt løpsk. Vi bygger for å huse kontorer og desperate førstegangskjøpere, og driter tydeligvis i varslene fra både Byarkitekten, FN og Miljøenheten.

Svartlamoen er kommunens byøkologiske flaggskip, og Nidelvkorridoren og Ladestien utgjør natur- og turstialibiet. Begge deler finnes til tross for kommunen. Det er skammelig, og det skaper politikerforakt. Dynamikken oppleves helt bakvendt: Kampen står mellom kommunen og lokaldemokratiet, og med overveldende makt jobbes det for å utmatte små og gode initiativ.

Fagerheimskogen ble ikke fredet av kommunen. Den ble forsøkt nedbygd av kommunen, men planene ble stoppet av et lokalt initiativ. Hvorfor aksepterer vi at det er slik? Fargemarkastiftelsen – idealistene som brukte flere år på å lage et fullverdig byøkologisk alternativ for Østmarkområdet – ble møtt med graverende avvisning. Er det slik kommunen skal ivareta borgerinitiativene?

Jeg elsker byen min, men Trondheim har blitt – og har kanskje alltid vært- en ekkel kremmerby. Jeg kjenner meg snart ikke igjen. Inngangsportalen fra Okstad sier egentlig alt: Et kommunalt og gyselig signalbygg troner i front, og et innestengt forretningsdrag gjennom Holtermannsveien ønsker deg velkommen til et jugendkvartal i forfall. Om tanken er å la Koteng, Trym, Reitan og resten av maktkobbelet få overby hverandre på den kommunale tomteauksjonen, så er det kanskje best å si det først som sist. Da slipper de lokale initiativene å kjempe forgjeves.

Byen bygges ned, bit for bit, byggene blir høyere, byen blir kaldere, naturen forsvinner, og smakløse entreprenører – i tospann med pengemandatet i Eierskapenheten – får lov til å valse videre. Trondheim er ikke en fattig by, men måten den nå utvikles på skaper fattige liv. Livskvalitet er tett knyttet til både tumleplass, hundremetersskoger, dyreliv og lysinnslipp. Ingen av disse tingene ivaretas i det patetiske prosjektet kommunen nå bedriver.

Jeg skjemmes over å selv å være en del av det politiske systemet, men ser hvor rigga det hele er. Sementerte relasjoner mellom makt og politikk er tunge å endre, men i folkeviljen ligger svaret.

Eierskapsenheten ønsket en lokalbefolkning som signerte sin egen dødsdom, men slik gikk det ikke. Paradoksene i prosessen rundt Østmarka ble avkledd på stedet, og lokalbefolkninga ønsket å ivareta området slik det er: Vi ønsket å styrke de økologiske faktorene, og skape et prosjekt som binder folkets skjebne til rådyrets. Da man ikke har noen garanti for at kommunen selv informerer om den faktiske responsen på møtet er det viktig å få dette fram.

Folket på Lade har fått nok, og står opp for verdiene kommunen ikke evner å ta hensyn til. Dette er det viktig å huske når diskusjonen om borgermedvirkning etter hvert kommer. I kjølvannet av bygningsplaner som klubbes gjennom er det viktig å merke seg det som skjer. Vi har en systemfeil her i byen, men den ligger i alle fall ikke hos lokaldemokratiet.

Dette er en utvidet versjon av en tekst som først er publisert i Adresseavisen. -red.