Etter gårsdagens bystyremøte, sent på kvelden, fikk Høyres mangeårige toppolitiker i Trondheim Ingrid Skjøtskift beskjeden fra nominasjonskomiteens leder Henrik Kierulf: Hun vrakes.

Få timer senere var det offentlig: Nominasjonskomiteen i Trondheim Høyre innstiller på Kent Ranum som ny førstekandidat til neste års lokalvalg.

Les også

Høneblund i tjue år

Det vil utvilsomt utløse humring i landet for øvrig at Høyre i trønderhovedstaden satser på å vinne tilbake ordførerkontoret med en Nils Arne Eggen-imitator. «Super-Nils» er en kjent skikkelse for mange langt utenfor Trondheim, men alteregoet Kent Ranum er nok mer av et ubeskrevet blad for mange.

Kort oppsummert satser Trondheim Høyre nå på en godt likt, karismatisk næringsdrivende med et stort nettverk, og faktisk med et visst Marvin-potensial: Høyre har jo tidligere gjort suksess i Trondheim med pussige, borgerlige menn med en over snittet tildelt dose selvironi.

Men dersom Kent Ranum er svaret – hva var egentlig spørsmålet?

  • Var det: Hvem kan vi stille opp med så vi kan vrake Ingrid Skjøtskift, som åpent varslet at hun ønsket gjenvalg?
  • Eller var det: Hvem er den beste til å fronte Høyres politikk i Trondheim i de kommende årene?
  • Eller kanskje: Hvem kan bli ordfører for Høyre?

Forhåpentligvis (for Høyre) er det sistnevnte spørsmål som har vært det ledende – Høyre har i det hele tatt utvist et lavt ambisjonsnivå for makt i Trondheim i svært lang tid. Det har bidratt til en tidvis ganske død politisk kultur i byen, for når alle vet at valgkampen ender med at Rita Ottervik uansett fortsetter som ordfører, er det jo ikke nødvendigvis så lett å mobilisere alle krefter for et skifte.

Det er uansett forståelig. Trondheim har i hele etterkrigstiden – med unntak av Marvin Wiseths storhetstid på nittitallet – vært en by der det nesten er umulig for Høyre å vinne valg. Akkurat slik Arbeiderpartiet neppe slår seg selv for hardt i hodet for å tape valg etter valg i Bærum kommune, har Høyre i Trondheim kunnet gjøre fint lite med den sosioøkonomiske sammensetningen av Trondheim. Høyre taper valg i Trondheim. Dét er hovedregelen.

Men nettopp derfor er det litt pussig at Skjøtskift vrakes såpass brutalt og offentlig. Å kaste en gruppeleder som har signalisert ønske om gjenvalg er jo et ganske tydelig signal om at lokallaget ikke er fornøyde med jobben som er gjort.


Og dét er det mye som tyder på. For å si det rett ut: Jeg har i flere år – og helt i tråd med Høyres tradisjon for å være ganske så brutale med sine egne – hørt mang et Høyre-medlem snakke ned Ingrid Skjøtskift, på den måten nesten bare Høyre-folk snakker om sine egne. Aldri i offentligheten, aldri i åpent lende – men gjerne under fire øyne. Før valget i 2019 var det mange som klappet Skjøtskift fram til en ny periode på topp for Høyre – mens de på bakrommet brukte nettopp Skjøtskift som forklaring – eller unnskyldning – for hvorfor Høyre i Trondheim ikke gjør det bedre.

Jeg greier ikke la være å tenke at det er å gjøre det ganske så lett for seg selv. Mye av kritikken mot Skjøtskift har påfallende likhetstrekk med hvordan det ble hvisket om Erna Solberg da Høyre var på bånn rundt 2005 – fire år før Solberg ledet Høyres sensasjonelle snuoperasjon og ble en av Høyres historisk store lederskikkelser.

Og i Trondheim har jo ikke Høyre vært i nærheten av makt på 20 år. Neste års førstegangsvelgere har aldri, noen gang, opplevd en lokalvalgkamp i Trondheim der Høyre har hatt en sjans i havet til å vinne. Uansett om førstekandidaten har hett Frank Jensen, Yngve Brox eller Ingrid Skjøtskift.

Jeg tror noe av svaret ligger i at Høyre har manglet en helhetlig visjon for hva de vil at Trondheim skal være helt siden den gang Marvin Wiseth kunne lene seg på økonomisk gjenoppbygging, gjenvunnet selvtillit, Ski-VM og identitetsbyggende tusenårsjubileum på midten av nittitallet. Ja, mistenker jeg at mange velgere har tenkt, dere har rett i kritikken, men hva er svaret?

Høyre har i de siste periodene i stor grad drevet svært tradisjonelt opposisjonsarbeid: De har ganske enkelt pekt på hva som er galt med Trondheim. Og det har jo vært en hel del å ta av: Organiseringen av bo- og aktivitetstilbudet i Trondheim (BOA) har vært noe av en trist saga; Høyre utgjorde til tider en (streng) opposisjon under koronakrisa og partiet kritiserte den ulne styringskulturen i i byen i kjølvannet av alle skandalene i forrige periode. Tidvis har partiet valgt en marginalt annerledes vei enn Ap i byutviklingsspørsmål, uten at det har munnet ut i særlig annet enn motstanden mot kjempehallen på Øya.

Dersom det skal gi uttelling å stille med en karismatisk type som Ranum på topp, som kan samle folk og bygge popularitet, avhenger det av at han som førstekandidat også innebærer et reelt politisk linjeskifte for partiets del. Positiviteten som gjerne omgir en ny førstekandidat er lite verdt dersom det er sutre-politikk som står på menyen. Det må bli lettere å forstå hva Høyre vil, hvordan Høyres Trondheim egentlig ser ut – og, for å si det rett ut, hva som egentlig skiller Høyres drømme-Trondheim fra Næringsforeningens drømme-Trondheim.

Trondheim Høyre har i lokalvalg greid å kaste Arbeiderpartiet ut av ordførerkontoret én eneste gang siden andre verdenskrig. Ja, det stemmer – én. Byen er historisk sett svært lite fruktbar mark for dypblå høyrepolitikk. Høyres beste mulighet blir derfor sannsynligvis å appellere til den pragmatiske ja-det-er-jo-kanskje-på-tide-med-et-skifte-mentaliteten som kanskje kan mobiliseres hos velgerne etter svært, svært mange års Ap-styre.

Men det gjenstår å se hva skiftet eventuelt består i. Det er en jobb partiet må gjøre, selv om de har en lei historie med å skylde på toppen når ting ikke går som ønsket.