Gå til sidens hovedinnhold

Trondheim og den nasjonale samtalen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det fins egne skoger for spørsmål som «er trøndere treige?» eller «er Oslo en kulturby?». Som man roper får man svar, og Kristin Clemets lille oppspark i Nidaros forleden dag om det manglende engasjementet i debattbyen Trondheim har også avfødt reaksjoner som spenner fra dyp fornærmelse og selvforsvar til ivrig bekreftelse (rett nok fra Verdal).

Men handler den opplevde mangelen på politisk engasjement om mangeårig Ap-dominans, om Adresseavisens mediemonopol, om fravær av uenighetskultur eller om den politiske styringsmodellen? Eller er Clemets opplevelse av Trondheim rett og slett feil? Man kan sikkert finne noe sant i det meste, men vi får neppe mer ut av en slik debatt enn forsterket glede over hjemmekontoret.

Å gjøre Trondheim til en by som syder av gode meningsbrytninger og spennende stemmer handler om å gjøre det konkrete arbeidet som leder dit, ikke om å krangle om virkelighetsoppfatninger. Det handler om å jobbe målrettet og over tid for å gjøre Trondheim til en enda litt mer spennende by å oppleve og å bo i. Om at flere i fellesskap tar ansvar for å lete opp og løfte fram de konkrete stemmene som bidrar til meningsmangfold.

Les også

Hva er det med Trondheim?

Det handler om å overtale den unge kvinnelige forskeren som vegrer seg for å delta i en offentlig samtale til å stille allikevel, om å lete etter minoritetsstemmer i byen som kan sette ord på at utfordringene her ikke nødvendigvis er de samme som i hovedstaden. Det handler om å bruke mye tid på å finne noen som tør å stille i debatt og være imot det som de fleste synes å være for, eller om å finne den stemmen som målbærer et synspunkt som antakelig har større folkelig støtte enn det som framgår av debatten i bystyret.

Ikke minst handler det om å dyrke fram dyktige samtaleledere og å sette sammen paneler som ikke på død og liv må ha med en representant fra alle politiske parti, men som heller prøver å få fram argumentene og de ulike synspunktene slik at det faktisk er opplysende for publikum og interessant å høre på.

En viktig del av dette arbeidet er å arbeide målrettet for at Trondheim skal være en naturlig del av det nasjonale ordskiftet.

Et konkret eksempel: I mai la Ståle Gjersvold, direktør i TrønderEnergi, ut et innlegg på Facebook hvor han tok til orde for at Equinor burde selge utenlandsvirksomheten og fusjonere fornybardelen med Statkraft. Nidaros' utrettelige politiske redaktør Snorre Valen snappet opp innlegget og fikk Gjersvold til å skrive kronikk. Deretter var veien kort til Dagsnytt 18. Både Litteraturhuset og Studentersamfundet samarbeider med NRK P2 om radiosendte debatter.

Les også

Det finnes ikke noen god uenighetskultur i Trondheim

Det er altså ingen grunn til å vente på at nasjonens øyne skal falle på Trondheim – det er vi selv som må vise fram de mange spennende stemmene som faktisk bor og virker her i byen. Dem er det mange av. Og enda flere om vi tar oss bryet med å lete.

Kristin Clemets erfaringer om dårlig oppmøte på møter i Civita-regi er anekdotiske, men konkrete og reelle. Kan de si oss noe om det politiske engasjementet i Trondheim, eller om Trondheim som debattby? Clemets inntrykk samsvarer med ei erfaring vi har gjort oss på Litteraturhuset: Det er ofte vanskelig å finne gode konservative stemmer til samtalene vi planlegger. Noen ganger kan det forklares med at f.eks forskere vi vet innehar mer eller mindre kontroversielle standpunkter har vegret seg for å stille i debatter.

Men det virker også som om konservative miljøer i byen ikke har utviklet den samme møtekulturen som venstresideorganisasjoner og miljøorganisasjoner har gjort gjennom flere tiår. Jeg tror dette kanskje gir en bedre forklaring på Clemets erfaringer enn at styringsmodellen i Trondheim eller Rita Otterviks mangeårige styre skulle ha lagt en klam hånd over et fritt ordskifte i byen. Men nå ser vi tendenser til at de konservative stemmene også kommer, og bør jo være oppløftende nytt for Clemet og hennes deltakelse på framtidige møter i Trondheim.

Les også

Budsjettforslaget for Trondheim sier at barna våre ikke er viktige nok. Samtidig skal det brukes 677 millioner på hoppbakke og skianlegg i Granåsen

Hvorvidt politikken er åpen eller lukket, handler vel så mye om hva slags offentlighetskultur vi legger til rette for, og på hvilken måte vi utfordrer politikerne våre. Her har mediene og vi som arrangerer debatter og offentlige samtaler et helt særlig ansvar. Så er det naturligvis også et innlysende poeng at det ikke nødvendigvis er slik at det er politikere som er de mest spennende eller relevante stemmene om ulike politiske spørsmål.

Nå har Trondheim ikke bare ei, men to aviser - i seg selv et stort løft for uenighetskulturen i byen. Det tror jeg vi kan slå fast uten at det dermed må oppfattes som en kritikk av den gamle monopolavisa vår. I tillegg har både Klassekampen og Nationen egne kontorer i Trondheim.

At Snorre Valen ikke bare henter inn og løfter fram lokale stemmer, men også inviterer nasjonale aktører inn i sine leserbrevsspalter, er også veldig positivt. Vi må slutte å se på Trondheim bare som en regionhovedstad, og dyrke fram en offentlighetskultur hvor vi også er en naturlig del av den nasjonale samtalen.

Les også

Et mer gjennomsiktig Trondheim 

Kommentarer til denne saken