Spørsmålet melder seg for fullt etter at journalist Kari Kristensen nylig leverte en sak fra øverste hylle hos konkurrenten Adresseavisen: I oppslaget advarer både musiker Per Borten og MDG-politiker Ola Lund Renolen mot å la utbyggerinteresser fortrenge mangfoldet på Nyhavna i Trondheim.

Dermed er en debatt av største viktighet for byutviklingen i Trondheim i gang for alvor. For Borten og Renolen er nok ikke alene over å bekymre seg for hva som vil skje med byens faktiske kulturliv når Nyhavna skal bli nytt og pent.

I dag er det et vell av kulturliv, band, danselokaler, studiovirksomhet, lettindustri og oppstartsbedrifter som i dag har tilgang på noe av det de trenger aller mest: Levelige kvadratmeterpriser, og bygninger det faktisk er mulig å herje litt i. Tilpasse etter litt andre behov enn konsulentrapporter og kaffeservering.

Et steinkast fra Brattøra og Rockheim – henholdsvis symbolene på grufull byutvikling og på institusjonaliseringen av populærmusikk i Trondheim – ligger nemlig en av de viktigste bydelene for at noe faktisk skjer i byen. Lokaler på Nyhavna har i ei årrekke vært avgjørende for utallige band og kulturutøvere, både profesjonelle og amatører – og det hører vel for ordens skyld med at jeg selv har vært blant dem. I Norge har vi brukt ufattelige summer på prangende kulturhus og scener de siste femten-tjue årene. Nesten hver kommune har sin påkostede storstue.

Men alt som kommer før en endelig framføring på en scene har det vært dårligere med.

Men preproduksjonslokaler, og lokaler som egner seg til studiovirksomhet eller dans, vokser ikke på trær. Det er her kulturuttrykkene skapes. I pandemien fikk vi til fulle demonstrert at ingen bransje i Norge anses som mer mindreverdig enn kulturnæringene. Men den stemoderlige behandlingen begrenser seg ikke til utformingen av korona-krisepakker.

Problemet er strukturelt: Vi fanger ikke opp kultur som næring før den er gjenkjennelig for publikum, og dermed usynliggjøres nesten hele produksjonskjeden. Litt fordomsfullt sagt: Når kommuner driver næringspolitikk, slåss de gjerne med nebb og klør om å tilrettelegge de lekreste arealer for batterifabrikker, butikker eller kontorutleie. Men når «kulturformål» dukker opp som benevnelse i en plan, er det sluttproduktet, kultur som publikumsopplevelse, det vises til, ikke den faktiske næringsvirksomheten. Arbeidet, det som må til for at publikum skal ha noe å oppleve.

I fjor kunngjorde Trondheim kommune at de etablerer et felles selskap med Trondheim Havn for å utvikle Nyhavna. «Nyhavna skal forvandles til en bydel med boliger og arbeidsplasser», står det i nettsaken. Som om det ikke er arbeidsplasser der fra før av.

Derfor er det all grunn til å bekymre seg for hvilke rammebetingelser kulturnæringene i Trondheim vil sitte igjen med når en så stor og viktig bydel som Nyhavna «ryddes», og når det som måtte være igjen av «rot» av øvrigheten anses som en passelig dose til å kunne selge nye leiligheter med den tilmålte, meglervennlige «lokale sjarm». For selv om bystyret for eksempel skulle ende opp med å opprette noen enklaver for kulturnæringene i den gamle industri- og havnebydelen, er det ikke der de virkelig store pengene kommer til å ligge. Kvadratmeterpris trumfer det meste, og kultur på utstilling er ikke det samme som kultur som blir til.

Det kan hende jeg er for pessimistisk. Og at hensynet til andre ting enn gipsede vegger, «downlights i himling» og fjordutsikt for leilighetskjøpere faktisk lar seg beskytte av byens politikere når Nyhavna forvandles til en ny bydel. Men jeg er ikke så sikker. Nyutviklede områder bringer nemlig med seg et behov for konformitet – især i Trondheim – som ofte vipper over i det absurde.

Brattøra vil stå som et skrekkeksempel i minst en generasjon, dødt og med et kitchpalass-hotell som «signalbygg». På Grillstad Marina var det i fjor sommer ikke mulig for tenåringer å ta seg et bad uten å føle seg kriminelle, mens de måtte forsere bisarre hindringer. Nå har formannskapet utsatt en beslutning om videre rammer for bading i området. At sistnevnte eksempel i det hele tatt skal være en debatt, sier noe om hvem som har fått legge premissene for hvordan områder utvikles i Trondheim.

Kanskje blir det hele helt annerledes når Nyhavna utvikles. Men da må følgende erkjennelse ligge til grunn i bystyret:

Alt må ikke være nytt. Tar du de rare, slitte stedene vekk fra byen, forsvinner mye av det som (tross alt) gjør Trondheim til en by.

En by skal ha steder du kan gå deg vill, og der ingen franchise-kjeder har etablert seg. Steder der løvetanna spiser seg opp fra asfalten på varme sommerdager, og der det gamle og litt forlatte kan møte det nye på egen hånd, ved ditt eget blikk, og ikke gjennom eiendomsutviklernes sterile grep. Der det er mulig å leie billig, veldig billig, for å gjøre de tingene som skiller kulturbyer fra bomaskiner. Der små bedrifter og lagerbygg kan leve i sin merkverdige symbiose med kulturlivet.

Kanskje innebærer dette færre leiligheter ut for salg. Mange færre, til og med. Og da må svaret være: Hva så?

Da må Trondheims særegne angst for det som er ekte, kastes på dynga. Angsten for at eiendomsutviklerne som har bygget leilighetskomplekser med yacht-plasser i strandsona vår må dele tilværelsen med badende ungdommer, angsten for slitte, bortgjemte industrilokaler som har fått nytt liv uten at det er forankret i en kommunal plan, angsten for å si nei til de rådende stemmer i de siste tre tiåras (mislykkede) byutvikling, angsten for det uregulerte, litt skitne.

Akkurat som jeg aldri har forstått hvorfor det skal være så trist og leit og utenkelig å beholde godsterminalen på Brattøra (gud forby at vi ser ekte verdier skapes i en by! Industri! En container! En truck! Giiid!) har jeg aldri fått god-følelsen av planene om å forme Nyhavna i vår tids bilde, og mure Svartlamon inn i dyre nybygg - kronet med den obligatoriske inngangsportalen for nye sentrumsbydeler, over gata for Kjeldsberg: Nok et kongresshotell.

Dette er ikke et spørsmål om nostalgi, endringsmotstand eller romantikk. Det er et spørsmål om hvem som skal ha makt over hva byen vår er, og hva den skal bli. Renolen og Borten har satt i gang en viktig debatt.