Gå til sidens hovedinnhold

Trondheimsbudsjettet: Den østtyske modellen

Artikkelen er over 1 år gammel

Mens Stortinget lager budsjett i full åpenhet, foretrekker Trondheim en «gentlemen's agreement» om hemmelighold.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvem skulle trodd? Samtidig som det pågår en diskusjon om lukkethet og manglende engasjement i trondheimspolitikken, står trondheimspolitikerne for en praktisk oppvisning i hva som faktisk er problemet. Ordfører Rita Ottervik gir Kristin Clemet, som problematiserer en lukket politisk kultur her i byen, helt åpent mål. Den manglende viljen i Trondheim til å følge helt selvfølgelige nasjonale spilleregler om demokratisk åpenhet er til å rive seg i håret over.

I disse dager snekres det budsjetter både i kommune-Norge og på Stortinget. Dette er kanskje det viktigste politiske arbeidet som foregår hvert år i hvert eneste lokalsamfunn og nasjonalt. Budsjettarbeidet sørger for at alle partier, uansett ideologi, må ha en helhetlig politikk og løsninger de kan presentere for folk.

Men for å lage et budsjett for en hel kommune, eller et helt land, trengs såklart gode tall og fakta, som samfunnet rundt kan vurdere.

LES SAKEN I NIDAROS: Tar oppgjør etter mange år med manglende åpenhet: – Dette skulle vi ikke gjort

Derfor stiller for eksempel partiene på Stortinget hundrevis - noen ganger tusenvis - av spørsmål til de nøytrale fagfolkene i departementene, for å finne ut både hva egen politikk koster, og hvordan den kan gjennomføres. Og fagfolkene gjør beregninger, med like stor grundighet både for posisjon og opposisjon.

Alt dette gjøres i full offentlighet, og legges åpent og søkbart ut på nett.

Bare ikke i Trondheim.

På regjeringens nettsider kan alle som vil for eksempel finne ut at Arbeiderpartiet i høst har sett nærmere på hvor mye pendlere har tapt på skatteendringer de siste åra. Frp har bedt om ei liste over alle veiprosjekt som raskt kan settes i gang. Og MDG har spurt hva det vil koste å øke aldersgrensen for egenandelsfritak for psykisk helsehjelp.

Du finner bokstavelig talt tusenvis av budsjettspørsmål her. Til sammen har partiene på Stortinget stilt over tre tusen spørsmål om statsbudsjettet, og departementene har svart på alle sammen, slik at partiene kan sette sammen så nøyaktige og grundige budsjetter som mulig. Alle har innsyn i hverandres spørsmål, og slik sikrer en at når Stortinget samles seinere i høst for å vedta statsbudsjettet, er det med et felles faktagrunnlag i bunn, og med viktig politisk uenighet på toppen.

At det fungerer slik er en selvfølge. Der politikere i mislykkede bananstater finner på tallene selv, legger vi i utviklede demokratier vår ære i at faktagrunnlaget skal stemme.

For dette helt grunnleggende demokratiske prinsippet fører med seg en hel rekke åpenbare fordeler:

  • For det første garanterer det at andre kan delta og si sin mening. Offentlig innsyn i hvorfor partiene prioriterer som de gjør, er det som gir velforeninger, idrettslag, bedrifter og fagforeninger muligheten til å delta i den politiske debatten på like vilkår med de folkevalgte politikerne.
  • For det andre at politikken blir viktigst. Når faktagrunnlaget er på plass, er det politiske prioriteringer som gjenstår. Om vi alle baserer argumentene våre på det samme faktagrunnlaget, blir diskusjonen så klart bedre. Da kan uenighetene dreie seg om nettopp prioriteringer, og ikke hva som er sant og ikke.
  • For det tredje er det vår alles garanti for at budsjettene gir mening. Når utregningene er offentlige, vet vi for eksempel at både Frps og Rødts skattepolitikk er gjennomførbar, uansett om vi skulle være enig eller uenig i den. At budsjettspørsmålene er offentlige, hindrer partiene i å kunne finne på tall på egen hånd, og gjøre prioriteringer som bare hører hjemme i fantasien.

Bare ikke i Trondheim.

Her har nemlig partiene - og kommuneadministrasjonen - hatt en «gentlemen's agreement» om at hvert partis budsjettspørsmål, og svarene fra vår alles, felles, uavhengige kommuneadministrasjon, forblir hemmelige til etter budsjettprosessen er over.

Og det er, om det var noe tvil, hundre prosent uakseptabelt.

Nå har Høyres kommunalråd Ingrid Skjøtskift tatt initiativ til å gjøre det helt selvfølgelige, og åpne budsjettarbeidet i Trondheim for byens innbyggere. Det er prisverdig, og på høy tid!

Men det ser likevel ikke ut til at vi helt ennå kan forvente samme åpenhet i Trondheim som det vi tar som en selvfølge nasjonalt:

– Det tenker jeg er uhensiktsmessig. Det vil kreve nye systemer, sier nemlig ordfører Rita Ottervik til Nidaros. Hun mener det får holde at partienes budsjettspørsmål journalføres, slik at hver enkelt av oss må søke kommunen om innsyn i hvert enkelt budsjettspørsmål.

Det vil altså være «uhensiktsmessig» å følge helt greie demokratiske spilleregler for budsjettprosessen i Norges tredje største by. Ordføreren mener nemlig det vil være til bry for partiene selv å gjøre det slik:

– Partiene har ikke alltid så lyst til å si hva vi tenker og diskuterer innad i gruppen. Vi ønsker å stille spørsmål for å få klarhet i ting uten at det står i Nidaros dagen etterpå hva vi har tenkt å gjøre, sier Ottervik.

I resten av landet må de politiske partiene faktisk leve med at det kan komme til å stå i avisa hva partiene har tenkt å gjøre.

Bare ikke i Trondheim.

I Stavanger er det politiske budsjettarbeidet helt åpent. En stavangerpolitiker jeg snakket med i dag, begynte bare å le da jeg fortalte hvordan det gjøres i Trondheim. Der ville noe slikt vært utenkelig. Det er pinlig for Trondheim å ikke kunne praktisere samme åpenhet som andre store byer, og som Storting og regjering. Og det finnes ikke et eneste godt argument for å la være.

Én ting er at politikerne i Trondheim synes det er behagelig å slippe offentlig innsyn i sine budsjettspørsmål. Men at kommunedirektøren og finansdirektøren i Trondheim, som skal være politisk uavhengig og stå til tjeneste for hele kommunen har gått med på det, gir virkelig ikke godkjentkarakter.

Trondheim kommune må snarest rette opp i denne særegne «østtyske» forståelsen av hvordan en stimulerer til mer demokratisk debatt om prioriteringer. Det sier seg selv at byens velgere og sivilsamfunn må kunne ha samme innsyn i sin egen bys budsjettarbeid som vi forventer av vårt eget Storting.

Å legge seg på en «minimumsløsning» der hver enkelt innbygger må søke om innsyn i hvert enkelt spørsmål som stilles vil kanskje sørge for at kommunen i det minste begynner å følge loven, men det vil også være en ren trasshandling fra kommunepolitikerne. For det vil fortatt frata innbyggerne muligheten for en mer levende debatt om den viktigste årlige politiske saken i byen. Å ha innsyn i beslutningsgrunnlaget til politikerne tar man nemlig vanligvis som en selvfølge.

Bare ikke i Trondheim.

Les også

Hva er det med Trondheim?

Les også

Det finnes ikke noen god uenighetskultur i Trondheim

Kommentarer til denne saken