Stabiliteten i det amerikanske samfunnet har vært betinget av økonomisk vekst og økende velstand for stadig flere, rask teknologisk utvikling og ytre og indre fellesprosjekter. Utviklingen har vært så altomfattende at konflikter som ville revet enhver annen union i filler, kun har ført til mindre krusninger – dersom vi løfter oss til fugleperspektiv.

I Europa i 2022 høres det kanskje merkelig ut, men arven fra borgerkrigen har i USA vært førende for mye – så å si opp til vår tid. Selv etter 2. verdenskrig levde det mennesker som var bærere av erfaringer og minner fra den grufulle innbyrdeskrigen. Tidsvitnene var til stede og advarte mot hva som kunne skje dersom spenningene i samfunnet fikk for stor plass. Etter at de siste vitnene stilnet har deres etterkommere, som vokste opp med historiene og følte eierskap til denne delen av samfunnsarven, sørget for at erfaringene ble en del av fellesforståelsen til stadig nye generasjoner politikere. Nå er også disse borte. Ikke bare ligger borgerkrigen så langt bak at den synes irrelevant for vår tid. USA har opplevd 150 år med enorm innvandring og utvikling uten sidestykke etter at kanonene stilnet 9. april 1865. De «nyankomne» og deres etterfølgere føler ingen forpliktelse til arven fra en konflikt de knapt har hørt om – langt mindre bryr seg om.

Historien er full av eksempler på at når felles arvegods som skaper bro over interne konflikter forvitrer, oppstår faren for nye katastrofer. Det ikke bare KAN skje igjen. Det VIL skje igjen.

Det er ingen livslov at USA skal overleve slik vi i dag kjenner landet. Historisk sett er det snarere mer sannsynlig enn usannsynlig at unionen kun er en epoke i Nord-Amerikas historie.

Dagens USA er bygd etter modell av en føderasjon av nasjoner som eksisterte da de europeiske innvandrerne kom. Nordøst i dagens USA hadde flere høyt utviklede nasjoner, etablert av det vi lenge kalte indianere, organisert seg i en union som sikret fri handel og ferdsel mellom områdene som tilhørte de ulike folkegruppene, og som bidro til innbyrdes fred og ga vern mot angrep utenfra. Politikken i føderasjonen var høyt utviklet – det samme var rettsforståelsen og økonomien. Dessverre – sett fra urinnbyggernes side – brukte de ikke makten i denne konstruksjonen til å kaste de første innvandrerne tilbake på havet. Dypt i det amerikanske samfunnet ligger fortsatt restene etter denne konflikten – like uløst i dag, som for 200 år siden.

En annen konflikt er forholdet mellom det hvite flertallet og etterkommerne av de afrikanske slavene – samt alle med en etnisk bakgrunn som plasserer dem i fellesskap med de ulykkelige som ble solgt av sine egne til europeiske slavehandlere, skysset over Atlanteren og overlatt til en mer enn miserabel tilværelse. Dertil skillet mellom sekulære og religiøse, og under der igjen mellom kristne av ulike konfesjoner og mellom kristne og folk med en annen tro, mellom ulovlige immigranter fra Latin-Amerika og folk som er en del av den «lovlige» befolkningen. Mellom… Lista er skremmende lang, og overgår så å si alt vi kan sammenligne med i Europa vest for Russland.

Hittil har disse tilsynelatende uløselige og bitre konfliktene blitt holdt i sjakk – av en «evig framgang» som har gjort USA til den førende supermakten i verden. Oppfatningen av USA som demokratiets globale frontkjemper, forankret i verdens mest berømte grunnlov, er en viktig del av fellesarven som ulike grupperinger har hegnet om. Grunnloven sto for øvrig sentralt også i konflikten bak borgerkrigen – fordi flere av sørstatene hevdet sin rett til å forlate unionen og etablere seg enten som selvstendige stater, eller som selvstendige i en konføderasjon med andre i samme situasjon.

Argumentasjonen var at stater som frivillig hadde sluttet seg til unionen, også hadde rett til å tre ut av den – argumenter som er velkjent fra vår egen tid og en annen union, brukt da Storbritannias gikk av EU. Sørstatene tapte som kjent krigen og seierherren definerte her, som ofte, historieforståelsen. Tilbake står konflikten om slaveriet – som i utgangspunktet var en av flere faktorer som ledet fram til krigen. Det er likevel verd å merke seg at tunge juridiske miljøer i ettertid har konkludert med at sørstatene rent folkerettslig mest trolig hadde rett på akkurat dette punktet. Har man frivillig sluttet seg til en union, har man sannsynligvis også rett til å forlate den.

To verdenskriger har vært viktige for den etablerte sannheten om USA som leder av «den frie verden». Både i den første og den andre var amerikansk intervensjon avgjørende for utfallet. Etter 2. verdenskrig bidro den massive amerikanske nødhjelpen til Europa til rask oppbygging med påfølgende økonomisk oppgang – noe vi merket godt også i Norge. På 50-tallet føyde Korea-krigen seg til den samme fortellingen. Sovjetunionens sammenbrudd for 30 år siden ble en ny manifestasjon av at USA var alle andre økonomisk, politisk og moralsk overlegen.

Innen USAs grenser må vi heller ikke glemme borgerrettsbevegelsen – som Det republikanske partiet, mer enn demokratene – i utgangspunktet tok eierskap til i de delstater hvor rasespørsmålet var som mest betent. Kampen for like rettigheter for alle borgere, uansett etnisk bakgrunn – var i flere tiår en overveiende samlende del av historien man bygde selvforståelsen på. At urinnbyggerne ikke ble omfattet av den samme rettighetskampen ble av de aller fleste, hvite så vel som fargede, stort sett fullstendig oversett.

Ingen trodde at Sovjetunionen ville bryte sammen. For oss som opplevde det framsto oppløsningen som uvirkelig. Verdens andre supermakt, med enorme ressurser og innflytelse verden over – med en statsmakt som gjennomsyret det meste, falt fra hverandre rett foran øynene våre. Når skredet først startet kom utallige konflikter – noen av dem mange hundre år gamle – brutalt til overflaten.

Går vi lenger tilbake i tid er oppløsningen av den lengst eksisterende politiske konstruksjonen i vår del av verden et eksempel verd å se på. Det tysk-romerske riket, som ikke må forveksles med Romerriket, eksisterte i nærmere 900 år – som en politisk union av selvstendige europeiske stater, organisert som et valgmonarki.

Det tysk-romerske riket var en overnasjonal statsdannelse med et varierende antall medlemsland opp gjennom hundreårene. Selv om det ofte knaket i sammenføyningene, besto unionen fra 962 til 1806 – og overlevde alt fra vikingtiden til korsfarerperioden, hundreårskrigen, Svartedauden og presset fra Djengis Khan og den framvoksende muslimske kulturen i Midtøsten. Statsoverhodet var en keiser som ble valgt av en forsamling bestående av «valgfyrster» som representerte medlemslandene – i en prosess sammenlignbar med hvordan man velger ny pave når den gamle enten har gått bort, eller selv velger å tre tilbake. Man hadde sin egen overnasjonale forsamling – Riksdagen, egne overnasjonale rettsinstanser og en mobiliseringsbasert rikshær hvor alle medlemsland var forpliktet til å delta, samt en stående styrke bestående av hær og marine med egen militær kommandostruktur direkte underlagt den valgte keiseren.

Omdømmet til det tysk-romerske riket var heller dårlig fra Wienerkongressen og helt til for noen tiår siden. Da snudde mange førende akademikere og politikere – og det er alminnelig antatt at dette hang sammen med etableringen av EU, en konstruksjon mange ser som en direkte videreføring av unionen som gikk under som følge av Napoleons-krigene.

Romerriket, Det tysk-romerske riket, Sovjetunionen… For å nevne de mest nærliggende. Alle var tilsynelatende «evigvarende». Urørlige i det meste av sin samtid. Alle er borte.

Det mest skremmende i dagens USA er at innbyggerne ikke lenger deler den samme grunnforståelsen. Tidligere var man i det minste enig om konfliktene. Det er man heller ikke lenger. Ulike miljøer dyrker sine egne historier – og anerkjenner ikke «de andres» narrativ. Tidligere president Donald Trump, som på årsdagen for kongresstormingen gikk langt i å ta æren – ikke skylden – for angrepet, står sterkere enn kanskje noen gang. Selv i Det demokratiske partiet finner vi en målbar fraksjon som mener Trump gjorde en god jobb som president. I det republikanske partiet støttes han av tre av fire.

Vi finner knapt en eneste tidligere president med tilsvarende oppslutning ett år etter at han tapte et valg – om vi så går tilbake til 1800-tallet. Og hans støttespillere har jobbet solid i «det stille» etter at Joe Biden overtok Det hvite hus: De har klart å få plassert Trump-lojale medarbeidere i utallige viktige embeter i delstatene, fra forvaltningen til rettsvesenet – som vil ha myndighet til å underkjenne framtidige valgresultater dersom de nok en gang skulle få det for seg at de taper fordi de «kriminelle demokratene» stjeler resultatet fra dem. Hvilket mange tror vil skje om drøye to og et halvt år – dersom ikke Trump selv eller kandidaten han utpeker, skulle gå seirende ut av valget.

Skulle det skje frykter stadig flere amerikanske forskere og kommentatorer at landet starter ferden mot avgrunnen. Det er allerede registrert organisasjoner i flere delstater som vil være forberedt på løsrivelse fra USA dersom Trump skulle tilta seg en makt man mener er uforenlig med landets grunnlov. Andre snakker om å etablere en alternativ føderasjon, ikke ulikt hva som skjedde forut for borgerkrigen – andre om å etablere et offisielt parallellsamfunn innen rammene av dagens USA. Det siste vil sannsynligvis være det verste alternativet.

Det faktum at dette diskuteres i seriøse miljøer kan knapt kalles et sunnhetstrekk i noe demokratisk land – og når vi vet at det skjer i et samfunn som ideologisk sett er i ferd med å falle fra hverandre, bebodd av innbyggere som har nesten ubegrenset tilgang til avanserte våpen, kan mye skje.

President Donald Trump ville gjøre USA «great again». Skulle det verste skje kan han selv - eller arven han etterlater seg - snarere bli USAs endelikt. Da vil ideen om det liberale demokratiet kommer under enormt press globalt sett. Og de demokratiske landene i Europa på sikt havne i en svært presset situasjon.