Bagatellisering av konsekvenser, tilbakeholdelse og manipulering av informasjon, tvetydige og misvisende opplysninger og pålagt munnkurv for ansatte – dette er et knippe karakteristikker av sentrale myndigheter, fra informanter i min doktoravhandling om myndighetenes krisekommunikasjon etter Tsjernobyl-ulykken.

Eksplosjonen i et atomkraftverk i Tsjernobyl den 26. april i 1986 ble også et startskudd for diskusjon om behovet for profesjonell krisekommunikasjon i Norge.

Som informasjonsleder i daværende Direktoratet for naturforvaltning fikk jeg et ansvar for å informere om radioaktivt nedfall i villrein, ferskvannsfisk og vegetasjon. Gjennom kontakt med medier og publikum over flere måneder var jeg vitne til den sviktende kommunikasjonen mellom myndigheter og eksperter på den ene siden, medier på andre siden og den rådville allmennheten i midten. Dette inspirerte meg til å undersøke nærmere hvorfor situasjonen oppstod i en doktoravhandling ved NTNU. Informantene i undersøkelsen representerte involverte myndigheter og eksperter, blant annet Helsedirektoratet, Statens Strålevern og Norges geologiske undersøkelser, medienes representanter og lekfolk som var utsatte og sårbare under og etter ulykken.

Myndighetene var uforberedte på katastrofen og det forelå ingen beredskapsplaner for krisekommunikasjon. Det oppstod uklare ansvarsforhold, det var mangel på oversikt og koordinering. Selv om noen myndigheter greide seg bedre enn andre, var det Helsedirektoratet og Statens Strålevern som ble de store taperne. Konflikter mellom myndigheter, media og publikum reduserte troverdighet og tillit til ansvarlige myndigheter, noe som forsterket informasjonskrisen.

Ut fra krisekommunikasjon var situasjonen verst mulig. En liten gruppe eksperter og myndigheter uten kommunikasjonsfaglig kompetanse skulle informere befolkningen på et språk som for mange var uforståelig. For eksempel hadde ikke Statens Strålevern en eneste profesjonell informasjonsmedarbeider.

Informantene påpekte flere grunner: Tvetydig og misvisende informasjon, skiftende anbefalinger om grenseverdier for radioaktivt nedfall, myndighetenes forsøk på å manipulere og hindre informasjon og legge munnkurv på fagfolk. Bagatellisering av konsekvenser og tilbakeholdelse av informasjon var også nevnt.

Enkelte mottakere opplevde at deres liv var i hendene på en teknokratisk elite og at de var totalt avhengige av ekspertenes informasjonsmonopol, deres vurderinger og anbefalinger. Vitenskapelige data var for fjernt fra folkets personlige erfaringer og spørsmål: er dette farlig for mitt ufødte barn, kan jeg spise egendyrkede grønnsaker eller fiske, må jeg kaste reinsdyrkjøttet, hva med sauehold?

Avhandlingen avdekket flere svakheter. Konflikter oppsto mellom myndigheter og medier samt myndigheter og publikum på grunn av ulike arbeidsmetoder, forskjellige profesjonskrav og ulik oppfatning av virkeligheten. Dessuten manglet mange journalister vitenskapelige forutsetninger til å forklare risikodata.

Basert på Habermas sin teori om kommunikativ handling og Skjønbergs teori om rasjonalitet kunne spriket mellom myndighetenes og publikums virkelighetsoppfatning forklares med ulike typer rasjonalitet. Informasjon fra myndigheter og eksperter var basert på det som forskerne Plough og Krimsky kaller teknisk formålsrasjonalitet med henvisninger til vitenskapelige begreper som becquerel, cesium, strontium, millisievert og biologisk halveringstid.

Lekfolk kunne ikke skille mellom konsekvenser av 10 000 og 1000 becquerel, men spurte om dette var farlig for sine barn, hvilke konsekvenser har katastrofen for kommende generasjoner eller for sin næring. Innen krisekommunikasjon er teknisk rasjonalitet et begrep som er for smalt.

Skjønsberg hevder at en bør ta i bruk omsorgsrasjonalitet som er forankret i politisk kultur og demokratiske prosesser. Det baserer seg på en erkjennelse av at virkeligheten er preget av samspill, fellesskap og omsorg for andre. Denne type omsorgsrasjonalitet har fortolkninger som er skapt ut fra publikums egen forståelseshorisont, ikke fra såkalte objektive grenseverdier som myndigheter og eksperter forfektet. De to rasjonalitetstypene møttes ikke etter Tsjernobyl.

Krisekommunikasjon foregår i et komplisert nettverk der ulike aktører, grupper og institusjoner kjemper om definisjonen av virkeligheten. Det oppstår som regel tillits- og troverdighetskriser, også internt hos enkelte myndigheter og eksperter. Samspillet mellom myndigheter, medier og publikum ble satt på en prøve i en uforutsigbar og kaotisk situasjon.

Den forårsaket også en urettferdig geografisk fordeling av radioaktivt nedfall over uskyldige ofre, for eksempel bønder i Vågå, grønnsaksdyrkere på Frosta eller sørsamiske reineiere. Krisekommunikasjon under Tsjernobyl ble det umuliges kunst.