Berlin, 27. februar 2022, like etter klokken 11:00: Olaf Scholz, Tysklands forbundskansler, som bare noen dager tidligere hadde bedt det tyske parlamentet å komme sammen, nærmer seg talerstolen i Riksdagsbygningen og tar ordet.

Det han hadde å si overrasket alle – i Tyskland og i verden. Synlig påvirket av Vladimir Putins uprovoserte angrepskrig mot Ukraina, som hadde startet bare tre dager før, snakket Scholz om en endring av epoker i det europeiske kontinentets historie, og etter å ha fordømt Russlands handlinger som et åpenbart brudd på folkeretten, kunngjorde han det som var utenkelig til da: Fra da av ville Tyskland bruke på årlig basis mer enn to prosent av sitt BNP til forsvar og etablere et forsvarsfond på 100 milliarder euro som skal forankres i Grundgesetz, den tyske grunnloven.

Serie om krigen mot Ukraina

Trønderdebatt publiserer en serie tekster som belyser ulike sider ved den pågående krigen mot Ukraina.

Alle tekstene finner du her.

Under normale omstendigheter ville denne kunngjøringen ha forårsaket et jordskjelv i Tysklands ganske så fragmenterte politiske landskap, i likhet med beslutningen, tatt en dag tidligere, om å gi Ukraina anti-tank rakettoppskytere og Stinger overflate-til-luft missilsystemer. Uten tvil ville de to vedtakene til og med ha hatt potensial til å drive en alvorlig kile mellom Miljøpartiet De Grønne og Scholz’ Sosialdemokrater (SPD), som begge sammen med Liberalerne (FDP), utgjør Tysklands regjerende koalisjonen – den såkalte Ampelkoalition. Men den søndag morgenen ga Scholz’ regjeringserklæring ham stående applaus i plenum.

Men hvordan skal man tolke denne plutselige helomvendingen, og hva vil det bety i praksis?

Første ting først: Så overraskende som Scholz' face-volte kunne ha vært, var det tross alt på en eller annen måte uunngåelig. Helt siden Scholz ble valgt til kansler i begynnelsen av desember 2021, hadde han blitt stadig mer isolert både i NATO og EU på grunn av sine gjentatte og mantralignende tilbakevisninger fra andre stats- og regjeringsledere for å offentlig forplikte seg til å suspendere North Stream II – prosjektet til mange milliarder som var ment å transportere russisk gass direkte til Tyskland – i tilfelle av et russisk angrep på Ukraina.

Og så snart han hadde mildnet sin posisjon noe ved å tåkete erklære at Tyskland til slutt ville vurdere hvilken som helst sanksjon i tilfelle av en Russland-ledet krig mot Ukraina, gjorde han vestlige allierte ytterligere rasende ved å kategorisk utelukke muligheten for å i det minste gi Ukraina defensive våpen. I dagene før talen hadde Scholz blitt utsatt for raskt voksende offentlig kritikk i Tyskland og ble i økende grad oppfattet som nølende og svak, og av noen stemplet som en Putinversteher.

Stilt overfor denne raskt utviklende stigmatiseringen, og mens han ble konfrontert med rå bilder av menneskelig lidelse fra millioner av uskyldige ukrainere, gikk det til slutt opp for Scholz at hvis han skulle holde fast ved sin tilnærming, ville det ikke bare sette hans politiske fremtid i fare, men faktisk isolere Tyskland internasjonalt og undergrave NATO. Med andre ord: I en situasjon der Putin endret hele sikkerhetsordren etter den kalde krigen praktisk talt over natten, og ble en sikkerhetstrussel mot global fred, hadde Scholz - som hittil ikke nødvendigvis var kjent for å være en politisk risikotaker - rett og slett ikke noe valg annet enn å endelig vise mot og investere politisk kapital.

Mens meningsmålinger tidlig i februar 2022 viste at de fleste av de tyske velgerne hadde liten tillit til hans lederegenskaper, har Scholz’ beslutning om å tungt investere i og modernisere de tyske væpnede styrkene plutselig gjort ham til den mest populære aktive politikeren i Tyskland. Men hans plutselige tankeskifte gjør ham ikke til en visjonær. Tross alt må det ikke glemmes at det var Scholz selv som i årevis, i sin daværende egenskap som forbundsfinansminister, hadde «makten over pengepungen» og gang på gang hindret Bundeswehr i å motta en sårt akutt nødvendig kontantinnsprøytning.

Dette er ledsaget av det faktum at Scholz og høytstående sosialdemokrater tidligere gang på gang hadde vist ikke bare tegn av naivitet, men faktisk blindhet over Putins politiske troverdighet og sanne intensjoner når de på nostalgisk måte ropet etter nødvendighet av en ny Ostpolitik à la Willy Brandt.

Men hva videre, nå som falsk pasifisme ser ut til å ha veket for realpolitikk? Scholz vil utvilsomt bli tatt på sitt ord, og hans handlinger vil bli dømt deretter. Det ser ut til at det ikke er noen vei tilbake til tidligere tradisjoner med ønsketenking, næret av så mange i Tysklands politiske, økonomiske og akademiske kretser de siste to tiårene. Men samtidig vil ikke god vilje og penger alene være tilstrekkelig. Og det er her Scholz sannsynligvis vil møte alvorlige utfordringer.

For det første har innkjøpssystemet i det tyske forsvaret vært et mareritt i årevis, og det aktuelle forbundskontoret har lenge blitt kritisert for å være notorisk underbemannet, for sakte, for ineffektivt og for byråkratisk. Hvis regjeringen ikke gjør det til en prioritet å snarest reformere hele anskaffelsessystemet, er det ganske usannsynlig at Tyskland på sikt vil ha moderne og dyktige forsvarsstyrker verdt navnet – uavhengig av hvor mye penger det måtte være øremerket.

På samme måte, og for det andre, er modernisering og oppgradering av Bundeswehr en prosess som vil ta tid, og som ikke bare vil skje fra ett år til et annet. Dessuten vil det være en prosess som uunngåelig må knyttes nært til en samfunnsdebatt om det tyske forsvarets faktiske karakter og dermed muligheten for å gjeninnføre verneplikten. Alle som er kjent med den lange og deliberative stilen i tysk innenrikspolitikk kan altfor godt forestille seg hvor kompleks og tidkrevende en slik diskurs vil være.

For det tredje er det en risiko for at det generelle politiske klimaet i Berlin kan endre seg dersom Putins krig mot Ukraina tar relativt rask slutt. I en slik situasjon kan det ikke helt utelukkes at det som ser ut til å være en flerpartipolitisk konsensus på dette tidspunktet kan erodere og sette diskusjonen om tysk forsvar – nok en gang – på hodet. At dette ikke bare er et teoretisk perspektiv er faktisk allerede bevist av en nylig erklæring fra de unge sosialistene og arbeidsgruppen «AG60 plus» – to viktige greiner av Scholz' parti – som allerede uttrykte motstand mot store militære investeringene kansleren kunngjorde. Det er akkurat slike uttrykk for misnøye som viser at det «motvillige makt»-syndromet Tyskland har lidd av siden slutten av den kalde krigen har dyptliggende røtter både i landets politiske spekter og samfunnet for øvrig.

Det er klart at Scholz' «big bang»-kunngjøring ikke vil endre maktbalansen på de mange slagmarkene i Ukraina. Det vil ikke hjelpe de millioner av uskyldige ukrainere å stoppe Russlands aggresjon og forhindre dets militære og paramilitære styrker i å begå krigsforbrytelser. Det kan til og med komme for sent dersom Putin skulle bestemme seg for å eskalere konflikten ytterligere.

Men foreløpig er det i det minste en sjanse for at Scholz' avgjørelse av 27. februar 2022, basert på behov snarere enn sterke tro, i ettertid vil bli sett på som det sanne utgangspunktet for Tysklands mye forsinket emansipering post-1989.

Det kan ses på som øyeblikket da Tyskland – utilsiktet snarere enn bevisst – tok på seg ansvaret for den politiske rollen et land av dets vekt og gravitas burde spille. Og hvem vet, det kan til og med betraktes som det avgjørende øyeblikket som endelig gjorde det mulig for EU å utvikle sin mye omdiskuterte strategiske autonomi. EU-toppmøtet som finner sted 10. og 11. mars i Versailles dreier seg også om akkurat det.

Om det kommer til det punktet avhenger dessverre ikke bare av den innenlandske utviklingen i Tyskland og andre EU-medlemsstaters hovedsteder, men slik det nå ser ut også av en liten sint mann i Moskva som ser ut til å trosse grunnleggende fornuft.