En av Utlendingsdirektoratets (UDI) uttalte verdier er Vi viser respekt for brukerne og situasjonen deres. Mine erfaringer de siste ukene er at denne verdien kun er til pynt.

En hard påstand som må begrunnes – men først litt bakgrunn:

Dritan Kreshpaj er en 34 år gammel mann med helsemessige utfordringer og et funksjonsnivå som tilsier store bistandsbehov. Han har bodd 17 år i vår region, to år i Verdal kommune, og er en mann som har behov for stabilitet. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) har ikke lyktes med å finne bosettingskommune de siste ti årene.

Les også

Det er umenneskelig at Dritan skal rives opp fra kjente omgivelser og kjent miljø

Det innebærer at UDI har hatt ansvaret for å tilby tjenester til Dritan. De har nå vært ute på offentlig anskaffelse og ny leverandør av bistandstjenester er valgt. Konsekvensen er at Dritan vil bli flyttet fra Verdal til Østre Toten. En prosess Verdal kommune var helt ukjent med for inntil knappe to uker siden.

Verdal kommune har ikke vært kjent med at Dritan bodde i vår kommune de siste to årene. IMDI bekrefter også at kommunen aldri har blitt kontaktet med hensyn til bosetting. Når saken får oppmerksomhet i mediene, begynner snøballen å rulle. Den 8. februar, fire dager etter saken ble kjent, får Verdal kommune den formelle forespørselen fra IMDI. Vårt ansvar blir dermed å vurdere søknaden, se om vi kan legge til rette for et forsvarlig tilbud og vurdere konsekvensene dette har for kommunen.

Samfunnsøkonomisk brist?

I møte med IMDI har vi fått en gjennomgang av hvilke tilskuddsordninger som finnes i slike saker for landets kommuner. Oppsummert er disse ordningene langt ifra nok til å dekke opp de reelle kostnadene for kommunene, både på kort og lang sikt. Vi har fått opplyst at det er snakk om 10–15 personer i landet i samme situasjon, hvor IMDI ikke lykkes med bosetting over mange år. UDI har i dag ansvaret for å gi bistand for disse innbyggerne. Slik jeg ser det, så har det norske samfunnet påtatt seg ansvaret med å ta vare på Dritan. Det samme samfunnet skal også dekke en kostnad knyttet til dette, noe jeg mener er helt riktig. Men der stopper også forståelsen.

Tjenestene som skal tilbys kan forventes å være tilnærmet likt, uavhengig av om det er kommune eller UDI som står som ansvarlig. Den samfunnsøkonomiske kostnaden vil være den samme. Grunnet tilskuddsordningene, skal kommunen ved bosetting ta en betydelig kostnad uten kompensasjon, samtidig som UDI eller staten reduserer sine kostnader tilsvarende. Hvorfor? Sett fra kommunens side, så er jeg ikke overrasket over at bosettingen ikke lykkes.

Det medmenneskelige perspektivet

Som medmenneske synes jeg dette er en uholdbar situasjon. Det er ikke greit å flytte en person til den andre siden av landet, etter å ha bodd et sted i 17 år. Spesielt når oppnevnt verge stiller spørsmål ved vurderingsgrunnlag, hans eneste familie bor i Trøndelag og stabilitet er en avgjørende faktor for livskvaliteten. Noen må si ifra.

Dette er ikke greit. Her må handlingsrom utforskes og system utfordres.

«Vi gjør alt vi kan for å finne gode løsninger»

Jeg har forståelse for at jeg ikke kjenner alle sider i saken på så kort tid. UDI uttaler at de skal gjøre alt de kan for å finne gode løsninger innenfor de rammene de har. Rammene, slik vi får forklart det i møte med UDI, er at kommunen på drøyt én uke må ta stilling til om bosetting er aktuelt. Deretter vil vi ha to måneder til å stable et tilbud på plass. Svarer vi ikke innen fristen, vil flytting uansett skje. Skulle vi gi et positivt svar, vil vi få bistand i perioden fram til bosetting.

Vårt avslag vil, beklageligvis, føye seg i rekken av andre kommuners lignende vurderinger i samme sak. Verdal kommune vurderte tjenestekjøp som mest aktuelt, men med en slik tidshorisont greier vi det ikke. Det vil ikke gi et forsvarlig tjenestetilbud. Flytting vil da uansett skje. Vår kommune står foran store økonomiske utfordringer de neste 10 årene. Tilskuddsordningene er langt fra en reell kostnadsdekning. IMDIs tilskuddsordning har en tiårshorisont, vi tenker livsløp. En bosetting vil da øke omstillingsbehovet i kommunen.

Min opplevelse er at brukerperspektivet er tilnærmet fraværende fra UDIs side. Det finnes ingen rammer for gode løsninger. Saken hadde fortjent en bedre prosess og Dritan hadde fortjent å bli vist mer respekt enn det som er gjort de siste ukene. Vi ønsker Dritan hjertelig velkommen til Verdal, men skal det skje, må det endring til.

Min utfordring til UDI og nasjonale myndighet blir derfor: Utforsk handlingsrommet, innta brukerperspektivet og finn gode løsninger. Dette inkluderer økonomiske løsninger som ivaretar vårt felles samfunnsansvar. Ikke gjør det til et spill mellom offentlige aktører. Reell handling er bedre enn verdier til pynt.

Informasjon tilknyttet Dritan fremkommer i tidligere artikler i mediene og gjengis etter samtykke fra verge.