Campusutviklingsprosjektet ved NTNU har utarbeidet planforutsetningene for KAMD, et anlegg for universitetets «kreative disipliner» som de selv må se, eller burde se, overgår alle rimelige grenser for hva tomteområdet bak Samfundet kan tåle. Nå skal det opp for bygningsrådet.

Adressa hadde for noen uker siden et stort oppslag om et idéverksted der arkitektstudenter, lærere, eksterne arkitekter og andre fagfolk satte søkelyset på planene for KAMD. Studentenes konklusjoner var klare: Det de betegner som «brutale mastodonter» viser med all tydelighet at byggeprogrammet er for stort, selv med innovative rokeringer.

Programmet bygger på NTNUs forståelse av virksomhetene som skal samlokaliseres, til sammen ca. 30.000 m². Det innebærer at det ikke er plass til fremtidige utvidelser og endringer, – noe alle vet vil komme. Her er det fullt allerede. Det var nettopp det som var årsaken til at man måtte bygge et nytt St. Olav. Det gamle var gjenbygd.

Strukturen kunne ikke lenger tilpasses dagens funksjonskrav. KAMD er attpåtil en organisatorisk førstefødt. Aldri har vi før hatt en så tett fysisk kobling mellom musikk, arkitektur, design, film, drama og billedkunst. Programmet reflekterer det areal de enkelte fagområdene mener å ha behov for i dag. Ikke mer.

Hadde det ikke vært tryggere og faktisk mer bærekraftig å bygge slik at også bygningen kunne bidra til de forandringene som de fremtidige samarbeidsformene vil fordre? Et «arealeffektivt anlegg» som det nå legges opp til, vil ikke tillate slik udefinert arealtilpasning. Slike tette, arealeffektive bygninger anerkjenner ikke tiden og lukker seg for de forandringer som uvegerlig kommer. Sosiologen Richard Sennett kaller slike bygninger «lukket» – i motsetning til «åpne», og «døde» – i motsetning til «levende».

Men KAMD skulle jo nettopp være «åpen og levende» i møte mellom byens befolkning og universitetets utadrettede virksomhet. Romprogrammet, den reduserte kostnadsrammen og den altfor trange tomta har i realiteten fjernet denne muligheten. Det er rett og slett ikke nok plass til «utadrettet virksomhet».

De voldsomme bygningsvolumene vil i tillegg fullstendig ødelegge fjernvirkningen av NTHs hovedbygning sett fra Elgeseter bro og Midtbyen. Dette vil både svekke Gløshaugplatåets plass i landskapet og Hovedbygningens posisjon i Trondheims bybilde. KAMD vil visuelt kvele, ikke bare Statsarkivet og Vollan gård, men også overskygge småhusbebyggelsen langs Klostergata. Hvorfor skal man presse KAMD inn i akkurat dette området når man ser, eller burde se, at man bryter de forutsetningene NTNU selv satte for å realisere KAMD nettopp her?

Enhver byggesak har tre prosjektdimensjoner:

a) et samfunnsmål (for KAMD er det den langsiktige effekten av å utdanne de sterkeste fagfolkene innenfor de «kreative disipliner» som igjen vil kunne bidra positivt til samfunnsutviklingen)

b) et effektmål (for KAMD innebærer det å gi gode arbeidsvilkår for de som gjennom årene skal ha sitt virke i bygningen og derved understøtte samfunnsmålet, og

c) et resultatmål (selve byggeprosjektet, dets omfang, kostnad og tid, dvs. Statsbyggs ansvarsområde).

Det dramatiske ved KAMD-utbyggingen er at målet for hele campusprosjektet er blitt et resultatmål. Campusutviklingsprosjektet er redusert til en byggesak – definert av fastsatt kostnadsramme og uttalt risikovegring. Mest mulig for minst mulig på kortest mulig tid! Er det for mye forlangt at Campusutviklingsprosjektet og Statsbygg også anerkjenner samfunns- og effektmålene?

Alt tyder på at ansatte og studenter får dårligere arbeidsvilkår i de nye «brutale campus-mastodontene», for å sitere studentene, enn de for eksempel har for på Dragvoll i dag.

Siden prosjektet skal gjennomføres med en «design-to-cost metodikk med fast kostnadsramme», vil det ikke bli noen arkitektkonkurranse, sier statsråd Borten Moe. Formålet med en konkurranse var å få fram nye, innovative måter å «tenke KAMD på». To av de mest fremtredende offentlige anleggene fra nyere tid i Trondheim, Dragvoll og St. Olav, er begge et resultat av idé- og arkitektkonkurranser. Men altså ikke KAMD.

Arkitektur og planlegging er å gjøre funksjonelle og romlige prioriteringer. Det er å arbeide i «stort og smått» – samtidig. Når store ideer viser seg umulig i praksis, må de store ideene reformuleres, om ikke forkastes. Der står KAMD i dag. Det brutale bygningsvolumet og de bindinger det har for fremtidige bruksendringer, vil måtte endres. Enten gjennom faglig skjønn, (NTNU er tross alt landets største utdanningsinstitusjon for arkitekter og byplanleggere), eller gjennom kommunal saksbehandling. Da er det kritisk at det ikke bare blir en «ostehøveloperasjon», men at man ser på grunnlaget, på selve KAMD-konseptet.

Hvordan kan man «nytolke» KAMD innenfor det angitte utbyggingsområdet? Går det i det hele tatt an? Hva vil de funksjonelle og romlige prioriteringene være? Mange snakker om Leutenhaven. Andre vil la arkitektene overta Hovedbygget og la de estetiske fagene overta KAMD-området, mens andre igjen mener at disse fagene med fordel kan være i Midtbyen. I tillegg er det ledige bygninger i nærheten, og så videre.

Dette er derfor ikke et innlegg om alternativ tomt, ei heller om at en rekke andre fagmiljøer ved NTNU kan ha minst like store behov for kontakt med byens befolkning som de estetiske fagene. Nei, dette er simpelthen et forsøk på å hindre en universitetsutbygging som ikke tjener formålet, og en byutvikling som vil ødelegge mye av det vi hegner om som verdifullt i Trondheim.

Det er faglig problematisk å trasse fram løsninger som utelukkende bygger på resultatmål når man ser at disse går ut over samfunnsmålet for campussamlingen, eller at de «brutale mastodontene» kan gi så magre arbeidsvilkår for studenter og ansatte at de har det bedre der de er i dag.

Det er rett og slett uetisk å svi av milliarder av fellesskapets midler om ikke den nye universitets-utbyggingen blir tilsvarende mye bedre enn det vi har i dag.