Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dette er et svar på flere nylige innlegg i debatten om arbeidslinja, bl.a. til Torgeir Homme, leder i NTL NAV (Trønderdebatt), Torbjørn Aas, direktør i NAV Trøndelag (Trønderdebatt), Ole Erik Almlid, NHO-sjef (i Nettavisen), Andreas Christiansen Halse, fagsjef i Tankesmia Agenda (Fri Fagbevegelse). Og for øvrig til alle andre, blant andre. makteliten både politisk og økonomisk, som uttaler seg om arbeidslinja uten å forstå bakgrunnen for motstanden mot denne.
Alle er vi vel enige om at det skal lønne seg å stå i jobb, for den som har muligheter for det. Men slik er ikke virkelighetens verden. Og problemet er ikke (u) viljen hos den uføre. Men derimot er det mange andre faktorer som spiller inn.
Svart-hvitt om NAV
Uførereformen som ble innført i 2015, og forarbeidet gjennom tre forskjellige regjeringer, kan umulig ha vært konsekvensutredet. Forut for vedtaket var politikerne enige om at ingen skulle tape på denne reformen. Men hva skjer? Lovverket er så komplisert og nesten umulig å forstå, både for den menige mann/kvinne, men også for lovgiverne og forvaltninga. Lovverket er rigid, mangelfullt og er svært tilfeldig, og stikk i strid med intensjonen bak arbeidslinja, og også i forhold til Folketrygdloven.
Man hører hele tiden at det skal lønne seg å stå i arbeid. Men hvorfor blir man da straffet hardt økonomisk hvis man prøver å stå i jobb så lenge som mulig, eller når man vil utnytte sin restarbeidsevne? Vi er faktisk svært mange som har opplevd dette. For det finnes mange uførefeller i dagens lovverk.
Noen eksempler og konsekvenser med dagens lovverk
Blir man alvorlig syk, havner man i NAV-systemet. Da får man arbeidsavklaringspenger (AAP), før man eventuelt havner på uføretrygd. AAP blir beregnet ut ifra ett inntektsgrunnlag. Selve uføretrygden blir beregnet ut ifra ett annet inntektsgrunnlag. Og grunnlaget for hvor mye man eventuelt skal trekkes i trygden når man prøver seg i jobb, er en salig blanding av flere ting. Og man skal ha tunga rett i munnen, og en klar hjerne for å henge med. Og dette er før man eventuelt havner i en av de mange uførefellene som etter hvert har blitt avdekket.
Du skriver at din kommentar ikke er en dom over de flinke folka som jobber i NAV. Men det oppfattes slik av de flinke folka som jobber i NAV.
Jeg vil her kort nevne noen av uførefellene og konsekvensene, som har blitt avdekket de siste årene. (Den første jeg nevner er av egenerfaring og de andre har jeg blitt kjent med via media.)
En uførefelle som kan oppstå, er når man har vært en periode i NAV-systemet, men senere prøver seg tilbake i arbeid. Da tar man en stor økonomisk risiko, for da vil man ha en kritisk periode i opptil i fem år framover. For hvis du etter ett år i arbeid blir syk igjen (nyoppstått sykdom eller forverring av tidligere helseproblemer), så kan du risikere å få år med AAP-utbetalinger som grunnlag for din uføretrygd. Da får man faktisk bare 43,6 prosent i uføretrygd av tidligere inntekt, mot normalt 66 prosent! En ytelse ifra trygdesystemet gir altså senere en dobbel reduksjon når man havner i NAV-systemet på nytt. Er man ekstremt uheldig, kan man i verste fall få en ekstra reduksjon i uføretrygden på over kroner 150 000 i året.
En annen uførefelle er den som rammer offentlig ansatte som får en gradert uførepensjon fra en offentlig pensjonskasse. Alle de som søker om en slik ytelse i stedet for å søke direkte til NAV, sparer staten for store trygdeutbetalinger! Men likevel blir de hardt straffet økonomisk, den dagen de eventuelt må søke NAV om en utvidet uføretrygd. For har du mottatt denne ytelsen ifra KLP i de fem siste årene før man søker på en utvidet uføretrygd ifra NAV, så får du en langt lavere uføretrygd enn om man ikke hadde benyttet muligheten hos KLP! Er man ekstremt uheldig, kan man i verste fall få en ekstra reduksjon i uføretrygden på over kroner 170 000 i året.
Politikerne må ha et like engasjert forhold til best mulig organisering av NAV, som de har til domstolsstruktur og fergepriser
Når man er ufør og skal prøve seg tilbake i jobb igjen, er det mange forskjellige inntektsgrenser og begrensninger å forholde seg til. Og en tredje uførefelle er de som tjener litt over en av disse fastsatt grensene. En av sakene jeg har lest om var en person som hadde tjent om lag 5 000 kroner over en av grensene, og dermed måtte tilbakebetale 117 000 kroner til NAV.
En fjerde uførefelle er de som har blitt friskere og vil tilbake til arbeidslivet i full stilling. Hvis du f.eks. starter opp i en 100 prosent stilling den 1.7., og tjener veldig godt i denne jobben, så kan man risikere å måtte tilbakebetale hele (eller deler) av mottatt uføretrygd for perioden 1.1 – 30.6., selv om man da var syk og ikke hadde annen inntekt enn uføretrygden! I verste fall må man tilbakebetale over 220.000.
Er NAV en uhensiktsmessig konstruksjon?
En annen regel som gjør det vanskelig for uføre å prøve seg tilbake i jobb, er beregningsmåten for trekk i trygda. Kompensasjonsgraden som er et sammensurium av flere inntektsgrenser og regler, forteller hvor mye man skal trekkes i uføretrygden, (etter at man har tjent over fribeløpet som er 0,4 G). Teoretisk kan man faktisk få over 100 prosent i trekk. I tillegg får man også selvfølgelig et skattetrekk, og de fleste vil også ha reisekostnader. Det sier seg selv at dette ikke er lønnsomt.
Det positive med å komme seg ut i jobb er at man har noe fast å gå til, og at man får en sosial tilknytning, får økt selvbilde, og ikke minst en høyere status i samfunnet. Men det negative er at det gir en svært liten økonomisk gevinst for den uføre. Skal det virkelig være slik at syke mennesker skal stå i en jobb uten å tjene noe på det, og samtidig måtte risikere enda dårligere helse?
Alle disse eksemplene får selvfølgelig også betydning for alderspensjonen. Uførefellene oppsto ved innføringen av uførereformen i 2015, og dette er bare noen eksempler. Jeg er redd for at det finnes flere feller der ute.
Nå må fokuset flyttes vekk ifra den uføre. Og i stedet må man se på andre faktorer som har betydning for hvor mange som faller helt eller delvis utenfor arbeidslivet.
Nav er i dag en etat for de friske
For at lovverket skal fungere etter intensjonen i Folketrygdloven og i forhold til arbeidslinja, må alle uførefeller og store hull i lovverket fjernes! Dagens lovverk er alt for komplisert og krevende, både for brukere, forvaltningen og lovgiverne selv, og det må derfor forenkles. Og konsekvenser må utredes.
- Er hele NAV-systemet for komplisert og vidtfavnende? En forenkling av saksbehandlingen ville spart samfunnet for store beløp. Et annet punkt er saksbehandlerens avgjørelse, som får enormt stor betydning for den enkelte. Er de ansatte godt nok skolert for dette ansvaret? Og hva med muligheten for bruk av skjønn, eller rettere sagt sunn fornuft.
- Og hvorfor blir det brukt så store ressurser på kontroll av NAV-brukere, istedenfor å øke kapasiteten på veiledning og hjelp? Jeg tviler på at det er flere som utnytter dette systemet kontra andre systemer. Men syke personer er dessverre en enkel gruppe å angripe, for de har ikke muligheter, verken helsemessig eller økonomisk, for å kjempe for sine rettigheter for et verdig liv.
- Har rådgivende overlege (ROL) utspilt sin rolle. Bør man ikke heller stole på fagfolk innen helsesektoren som kjenner pasienten, i stedet for en NAV-ansatt lege som ikke kjenner pasienten utover noen papirdokumenter? Husk at journaler og sykemeldinger også kan være mangelfulle og/eller med feil. Dette er spesielt viktig for de med en komplisert helsehistorikk.
- Hva med arbeidsavklaringsbedrifter? Fungerer disse godt nok, og gir dette de ønskede resultater for både bruker og NAV?
- Hva med IA-bedrifter? IA står for inkluderende arbeidsliv. Er arbeidsgivere flinke og/eller villige nok til å inkludere syke mennesker, eller er det på tide å sette større krav til IA-bedrifter, (og andre arbeidsgivere for øvrig)? Det kan ikke være slik at det er kun den syke som skal ta alle økonomiske risikoer.
- Hva med helsevesenet? Klarer de å hjelpe alle som trenger det, innen rimelig tid? Jeg tenker spesielt på psykisk helse som rammer mange unge. Kapasiteten er sprengt og mange får ikke den hjelpen de trenger. En forbedring her, ville hatt stor betydning for en raskere og bedre avklaring av mange syke personer.
En av de store utfordringene i NAV-systemet, er de menneskene som har en sammensatt og komplisert helsehistorikk. Her er det mange faktorer som spiller inn, både fysisk og psykisk helse, økonomi, familie, sosialt, arbeid. Alt henger sammen. Det er mange som går årevis i NAV-systemet uten å få en avklaring. Dette er ofte sammensatt av mange av de punktene jeg har nevnt ovenfor.
Slik kan det ikke fortsette. Og man kan ikke legge ansvaret på den syke. Her må myndighetene komme på banen og ta ansvar for å ordne opp i systemet. Den syke skal heller ikke bli økonomisk lidende for svakheter i systemet.
NAV er en «feilkonstruksjon»
Hva med holdninger hos makteliten og folket for øvrig? Ordet navere blir ofte brukt, og har en svært negativ betoning. Syke og uføre blir ofte omtalt som dårlig utdannet, er late og har liten vilje til å jobbe. Dette er stigmatiserende og en krenkende behandling av syke folk!
For mange som havner i NAV-systemet, så føles det som om man har en fotlenke omkring foten. Man er hele tiden prisgitt systemet, og man har liten mulighet for å påvirke sin egen livssituasjon. Dette er svært krevende for mange syke.
Jeg er ganske sikker på at de fleste syke eller uføre som har en restarbeidsevne, ville utnyttet denne (jf. arbeidslinja), hvis dette ikke hadde vært så kronglete, og økonomisk risikofylt for den enkelte. Og husk at man blir ikke bedre helsemessig, eller får større arbeidsevne, hvis man sliter med dårlig økonomi i tillegg. Tvert imot så blir både den fysiske og psykiske helsen dårligere av dette.
Alle, absolutt alle, vil en eller annen gang i livet havne i NAV-systemet. Og husk at alvorlig sykdom eller skade, og kanskje en uførefelle, også kan ramme deg!
