Jeg tror aldri jeg har fått så mange tilbakemeldinger på noe jeg har skrevet, som tirsdagens kommentar om NAV. Og det er kanskje ikke så rart: NAV har det helt spesielle ved seg at det for de flest av oss både representerer noe svært og systemisk, og noe dypt personlig – på samme tid.

For de aller fleste som behøver NAV, gjør det jo fordi de har et bestemt behov, eller befinner seg i en bestemt – og ofte sårbar – situasjon. I den påfølgende debatten har det blitt påpekt at undersøkelser viser at åtte av ti føler at NAV møter dem med respekt. Det er vel og bra – og jeg kan for den saks skyld legge til at jeg er blant dem. Jeg har selv bare gode erfaringer med NAV, i mine få (og, må innrømmes, ganske ukompliserte) møter med etaten.

Les også

En overmoden debatt: Legg ned NAV.

Men det er ærlig talt ikke særlig relevant. For jeg har fast jobb, høy lønn, og et stort nettverk. At de aller fleste, som har spørsmål om pensjon, en kortvarig sykemelding, eller som skal fylle ut et foreldrepermisjonsskjema, synes NAV fungerer godt for dem – det skulle vel egentlig bare mangle.

Men det er jo ikke dét debatten bør handle om. For gjennom utallige medieoppslag over flere år og store aksjonsgrupper i sosiale medier får vi igjen og igjen påminnelser og vitnesbyrd om at mange mennesker føler frykt, eller avmakt, eller maktesløshet, i møte med nettopp NAV.

Jeg er overbevist om at det i hovedsak ikke er NAV sin egen skyld. Det er ikke førstelinja i NAV, eller de ansatte der, som kan sørge for nødvendig endring. Jeg tror den uroen som til enhver tid er rundt NAV – det være seg folk som må vente fryktelig lenge på klagebehandling, eller episoder som den som fikk mye omtale i romjula, eller de veldig mange fortellingene om avmakt – er et politisk problem, og et politisk ansvar.

Det bør framstå åpenbart at mange års politiske signaler om trygdesnyltere, «naving», og den såkalte arbeidslinja (som i flere konkrete eksempler tvert imot ender opp med å straffe, ikke belønne arbeid) henger sammen med hvordan arbeids- og velferdstjenestene våre er bygd opp. Eller motsatt vei: At denne ene store etaten, som ikke bare skal forvalte en rekke ulike lover, men oppnå et sett politiske målsettinger, er et produkt av sine politikergitte betingelser.

Les også

Du skriver at din kommentar ikke er en dom over de flinke folka som jobber i NAV. Men det oppfattes slik av de flinke folka som jobber i NAV.

Og derfor synes jeg det er rart at det ikke er mer politisk debatt om NAVs organisering. Jeg forstår godt motargumentene, ikke minst at store, offentlige reformer ofte fører med seg flere problemer, og er svært slitsomme og kostbare.

Men dét er ærlig talt et bekvemmelighetssvar på et overordnet problem. Er det virkelig slik at vi ikke kan organisere arbeids- og velferdssystemene våre på en bedre måte, fordi det er så vondt og vanskelig? Er dét ambisjonsnivået til norske politikere?

Jeg forstår også at endringene regjeringen har satt i gang må få tid til å virke. Og at den varslede tillitsreformen trolig vil føre med seg mye positivt. Men ærlig talt holder jeg ikke pusten. For det er selvsagt gledelig dersom kulturen i NAV endres, slik at de ansattes egen fagforening ikke lenger bruker ord som «vedtaksfabrikk» om sin egen arbeidsplass, som i denne uttalelsen fra NTL NAVs representantskap i fjor. Her kan vi blant annet lese at «tilsette i NAV Kontaktsenter styrast frå ein nasjonal ‘trafikkstasjon’ og tida tilsette er tilgjengeleg på telefon målast på minuttet. Det er eit sterkt fokus på lengda på samtalane og tilsette fortel at det ‘slås alarm’ om ein brukar meir enn fire minuttar på ein samtale eller meir enn åtte minuttar på å skrive notat etter samtalen».

Når en kan lese at «ein handsamar ikkje søknadane i den rekkjefølga dei kjem inn, men handsamar nokre nye og nokre gamle sakar. Slik når ein måltala. For den som har søkt om ytinga, kan ein med litt flaks få handsama søknaden sin med ein gong. Har ein uflaks må ein vente i fleire månader», kan det verken herske tvil om at New Public Management hører hjemme i papirkurven, at de ansatte i NAV fortjener en tillitsreform med mindre tellekanter og målstyring – og at en slik reform vil kunne komme alle som trenger NAV, til gode.

Men jeg tror ikke at dette er nok. Og det er av to årsaker:

For det første, fordi alle interne NAV-tillitsreformer i verden ikke endrer det faktum at politikken NAV styres etter, har et sterkt innslag av moralisme i seg som er et moderne fremmedelement i velferdsstaten. Mistenkeliggjøringen mange kjenner på i møte med NAV er ikke et resultat av den enkelte NAV-ansattes lynne, det er praktiseringen av en tankegang som styrer velferden vår helt fra toppen.

Og for det andre, fordi NAVs størrelse også i seg selv gjør det farlig lett å forsvinne inn i et system der det blir lettere å få øye på vedtak enn mennesker – og der menneskene selv blir veldig, veldig små.

Les også

Enkelte blir invitert på kaffe

Jeg tror nemlig at avstand har noe å si. Og det er litt påfallende at regjeringspartiene, som i årevis har drevet valgkamp på de store avstandene som er skapt mellom folk og stat, om avmakten folk kjenner på når de ikke blir hørt, og hvorfor det er problematisk med for store kommuner, synes det er helt uproblematisk å holde fast ved én eneste enorm etat som følger deg fra krybbe til grav. Det er vel ikke gitt at den beste måten å organisere et trygdevesen, er lik den beste måten å organisere kommunale sosialtjenester? Bør ikke det offentlige Norges største reform noensinne være gjenstand for en kritisk evaluering og fordomsfri debatt? Eller er vi fornøyde ved å pludre litt rundt med noen lensmannskontor og kommunegrenser?

Jeg tror nemlig at størrelsen på NAV har større betydning for folks liv, enn størrelsen på fylkeskommunen.

Og jeg tror ambisjonsnivået for politikken bør ligge på det nivået – uavhengig av om en lander på at oppdeling av NAV er rett medisin.

Der er vi ikke i dag. Det blir ganske tydelig, når arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) uttaler at hun frykter at «elendighetsbeskrivelser som Valen kommer med her fører til at folk som trenger det ikke oppsøker NAV». Likeledes har hennes statssekretær advart mot å «demonisere velferdsstaten», fordi det kan bli en «selvoppfyllende profeti». Sagt med andre ord: Det blir som i dag, fordi det bare er sånn, og å ville noe annet kan være farlig.

Det er en oppsiktsvekkende ansvarsfraskrivelse fra den politiske ledelsen i arbeids- og inkluderingsdepartementet. Logikken er uholdbar: Du kan ikke kritisere systemet, fordi systemet. Det er vitterlig ikke kritikerne, de som forteller at NAV ikke løser problemene de har rett til å få hjelp med, som har ansvaret dersom folk kvier seg for å oppsøke NAV. De tallrike protestene mot NAV skyldes ikke «demonisering». Folk roper ikke ut sin fortvilelse over sitt møte med velferdsstaten, og matkøene vokser ikke på siden av velferdsstaten, fordi folk har lest kritikk i avisa. Det ansvaret har NAV – og regjeringen.

Direktør i NAV Trøndelag Torbjørn Aas skriver på Trønderdebatt at min kritikk av NAV oppleves av ansatte som en kritikk av dem. Det må jeg bare ta til meg, for det er virkelig ikke hensikten – men jeg tror samtidig ikke det er noen vei utenom denne debatten. Av de tallrike tilbakemeldingene jeg har mottatt, er det flere nåværende og tidligere NAV-ansatte.

Det er heller ikke slik at de som opplever NAV som vanskeligst, er en særlig overrepresentert og mektig gruppe i norsk debatt. Tvert imot har jo mange av dem som mest trenger NAV, det til felles at de ikke inngår i noe organisert fellesskap. De har ingen lobbymakt. Mange av dem er sikkert lette å avskrive som følelsesstyrte eller usaklige. Men nettopp fordi NAV forvalter en så enormt stor del av velferdsstaten, må NAV - og politikerne som forvalter det - tåle hard kritikk og debatt.

Derfor er det veldig hyggelig av Aas å invitere meg til et besøk. Jeg takket selvsagt ja på flekken, jeg gleder meg, og jeg kommer helt sikkert til å lære masse.

Men viktigere enn at en redaktør med all verdens tumleplass i mediene får god tid hos NAV, er det tross alt at alle som har behov for det opplever at også de slipper til, og blir skikkelig hørt. Av en etat som er til for det de trenger, framfor en veldig, veldig stor politisk prestisjekonstruksjon. Da må politikerne ha et like åpent forhold til organiseringen av velferden vår, som de har til domstolsstruktur og fergepriser.