Den siste utviklingeni krigen i Ukraina er nesten utrolig: Ukrainske styrker har – i det som av mange allerede beskrives som en militærhistorisk kjempehendelse – lykkes i å drive de russiske okkupantene tilbake i store områder i øst og nordøst.

TV-bilder fra frigjorte områder viser lettede lykkelige ukrainere som befris etter et halvt år under russisk okkupasjon. Vi bør stålsette oss for fortellingene som etter hvert vil komme ut, som beskriver hvordan livet har fortont seg for sivile i de okkuperte områdene.

Hendelsene som nå utspiller seg viser bare hvor viktig det har vært – og fortsatt vil være – å støtte Ukraina med det vi kan. Ukrainas frigjøringskamp bryter ned forestillingen om det autoritæres overlegenhet og demokratienes svakhet. Den ukrainske regjeringen kollapset ikke under angrep, slik Russland regnet med. Tvert imot: Det ukrainske sivilsamfunnet samler seg og yter motstand, og det ukrainske militæret greier å slå tilbake mot en mye større fiende. Internasjonalt er det hele et slag mot ytre høyres forelskelse i «den sterke mann» Putin.

Men her hjemme setter utviklingen også Rødt (og et mindretall i SV) sin motstand mot materiell bistand i sitt rette perspektiv: Ukrainas valg er å gjøre motstand, eller leve under russisk brutalitet. Fred er mye mer enn fravær av krig. All verdens «geopolitisk» analyse og ønsker om nøytralitet endrer ikke på de moralske og politiske realitetene: I denne krigen er én part overgriperen. Overgriperen må tape, så ikke flere land må oppleve det samme.

I over et tiår har demokratiet vært under angrep. Svært mange av angrepene har vært gjennomført av, støttet av, eller opphav i, Russland. Ukraina er de første som har måttet forsvare seg militært. At de lykkes, er livsviktig, både for dem, men også for andre demokratier.

Siden krigens utbrudd har for øvrig enkelte (de vet selv hvem de er) vært mest opptatt av å diskutere Nato på nittitallet, ukrainske oligarker, korrupsjon, Zelenskyjs liberalisme, Azov-bataljonen, og hvordan motstand bare «forlenger krigen». Alt dette er støy og avsporinger.

For det som står på spill er om folk skal få være fri, om stormakter kan tegne kartet i eget bilde uten hensyn til menneskene på bakken, om vi skal tillate utslettelseskriger mot hele nasjoner, og om vi skal ha regler som trygger oss her i verden eller ikke.

Fortsatt virker det som om enkelte ser krigen i Ukraina som noe som ikke angår oss helt direkte. Putin satser på at flere skal tenke slik. Men det gjør det, og det er den viktigste politiske hendelsen på en generasjon. Fest blikket på Ukraina. Følg med. Ta stilling.