Den russiske krigen mot Ukraina er ikke bare en krise for millioner av ukrainske menn, kvinner og barn. Det er et brutalt angrep på demokratiet, folkeretten og menneskerettighetene over hele verden. Og det angår oss alle sammen.

Vladimir Putin og hans russiske fascisme har erklært demokratiet krig. Krigens pris er selvsagt høyest for den ukrainske befolkningen, men dersom Putin skulle gå seirende ut vil det få alvorlige konsekvenser for uskyldige mennesker verden over. Invasjonen gjennomføres med en hel verden på tilskuerplass, og særlig følger nåværende og aspirerende diktatorer nøye med. En russisk seier i Ukraina kan bety en ny verdensorden, hvor det i en helt annen grad vil være fritt fram for tyranner å åpent terrorisere naboland, minoriteter og opposisjonelle.

Les også

Nittitallets naivitet kommer tydelig til uttrykk under dagens konflikt i Ukraina

Den russiske invasjonen av Ukraina gir kanskje kampen en ny arena, men denne krigen er en gammel krig. Fascistenes krigsvilje har lange historiske røtter, og vi har sett nok av grusomme eksempler til å vite hva som nå står på spill. I fjor var det 85 år siden general Franco ledet hæren til krig mot den sosialistiske regjeringen i Spania, og igangsatte den 1000 dager lange spanske borgerkrigen.

Antifascister over hele verden, våre forgjengere i AUF på 1930-tallet inkludert, advarte mot konsekvensene av en eventuell seier for de nasjonalistiske og fascistiske kreftene i Spania. I tusentall forlot de trygge, demokratiske land for å ta opp kampen mot fascismen. Nærmere 50 AUF-ere reiste for å bidra på sosialistisk side i borgerkrigen. Fire av dem døde i kampen for et fritt Spania.

Når man leser betraktningene fra den gang, og den røde tråden blir tydeligere, er det mye som tyder på at Ukraina er vår tids Spania. Martin Schei fra Førde i Sogn og Fjordane var 18 år da han forlot hjemstedet for å delta på AUFs landsmøte 7.–9. mai 1937 i Oslo. Derfra dro han til politisk kurs på Utøya, før han i slutten av mai reiste mot Spania.

Martin Schei var sekretær i Førde AUF, og en flammende antifascist. Han så i hvilken retning fascismen ville ta Europa i, og bestemte seg for å kjempe. I sitt siste brev hjem fra den spanske fronten, før han falt under slaget ved Aragon, skrev Martin Schei:

«Taper vi krigen, så betyr det ikke bare et fascistisk diktatur i Spania, eller rettere sagt en koloni under fasciststatene. Nei, det betyr en seier for fascismen i våre egne land».

På samme måte som AUF-erne på 1930-tallet advarte mot fascismens framvekst i sin tid, har AUF i mange år advart mot fascismens gjenkomst i vår tid. Særlig tydelig ble det etter Donald Trumps valgseier i 2016, der også Kreml gikk tungt inn på Trumps side. De siste årene har fascistiske krefter styrket seg og fått makten i Brasil, USA, Indonesia og Ungarn for å nevne noen. Det er også på ytre høyre i Europa støtten til Putin har vært sterkest. Denne utviklinga har ikke skjedd i hemmelighet og i mørke. Den har skjedd i fullt dagslys, mens mediefolk, samfunnsdebattanter og politikere har sett på fascismen mer som et eksotisk tema for dagsseminar, enn som en eksistensiell trussel mot demokratiet vårt.

Vår generasjon vokste riktignok opp i ei tid hvor det føltes som det meste i verden gikk i riktig retning. Demokrati, menneskerettigheter og folkeretten ble styrka. Nå må vi innse at den tid er forbi. Med Russlands invasjon av Ukraina er en ukrenkelig grense brutt, og det Europa vi har vokst opp med blir ikke det samme i vår tid.

Det er ingen enkel oppgave å si ved hvilken korsvei verden valgte feil. Men det er liten tvil om at utviklinga i Europa og vesten de siste 10–15 årene har gått raskt i feil retning. Demokratiet over hele verden har hatt sin tilbakegang siden finanskrisa i 2008, flere og flere autoritære ledere har sikret seg makten, freden har blitt mindre varig flere steder.

Det har ikke manglet på advarsler og tydelige tegn vi burde ha sett. Mange advarte mot Putin i 2008. Advarslene ble styrket etter annekteringen av Krim i 2014 og krigføringa i Øst-Ukraina. Antallet regimekritikere og opposisjonelle som har blitt fengslet, forfulgt og myrdet har økt betraktelig. Det burde vært grunn nok til å ta Putins fascisme på alvor.

Samtidig som Putin har rustet opp og strammet grepet på hjemmebane, har vesten falt for ufarliggjøringen av ham. Bilder av Putin i bar overkropp er morsomme å le av på Twitter og 9gag, men kostnaden av hans dyrking av den sterke russiske mann er det russiske kvinner og barn som har båret. Etter mange år med dyrking av Putins mannsideal, avkriminaliserte den russiske dumaen i 2017 fysisk vold mot kone og barn i russiske hjem. Putins fiende er ikke bare vesten, det er også feminismen, antirasismen og demokratiet.

Putins undertrykkelse og forfølgelse på hjemmebane, og aggressivitet i utenrikspolitikken er som hentet ut av 30-tallets fascisters lærebok. Det manglet heller ikke på advarsler i årene før andre verdenskrig. Det var ikke sånn at antifascister i 1938 ikke forsto hva de sto overfor når Spania, Tyskland og Italia ble styrt av fascistiske diktatorer.

På samme måte som fascistene før ham, har Putin aktivt brukt konspirasjonsteorier og propaganda. Vi i AUF har lenge advart hvor farlig konspirasjonsteorier er. Å bruke ord for å bygge ned menneskeverdet til andre er første steg mot vold. Ordene fra en mann med militære muskler til å kunne atombombe store deler av verden slik vi kjenner den er farlige, skremmende og livsfarlig.

Nordahl Grieg skrev i den skjebnetiden han levde i: «Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape». Nå er vi i vår generasjons skjebnetid. En av de viktigste lærdommene historien har gitt oss er hvor meningsløs krig er. For krig er forakt for liv. Krig er tilbakesteg. Krig er frihetens fiende.

Våre tanker går til ukrainerne som nå tas fra sin frihet og sin trygghet. Men håpets flamme brenner fortsatt. For så lenge det finnes krefter som kjemper for fred, finnes fortsatt håpet. Så lenge verdenssamfunnet kjemper for frihet, finnes fortsatt håpet. Så lenge mennesker står opp mot urett, finnes fortsatt håpet.

Krig er ingen naturtilstand, den er skapt av mennesker. Vi må huske at vi mennesker skriver vår historie, og den historien skrives nå. Vi bestemmer om det er håp for framtida. Det kommer til å kreve at vi fordømmer, sanksjonerer og gjør alt vi kan for å forhindre at fascismen igjen får fotfeste i vår bakgård. Vår skjebnetid er nå.

AUFs beskjed til Støre-regjeringa er klar: Norge må bidra med det vi kan for å sikre ukrainsk seier. Da må Norge bidra til å rette beinharde sanksjoner mot Putins nærmeste allierte i Norge og i Europa. Norge må også stå klar til å ta imot ukrainske flyktninger, bosette de og gi de trygge liv her. Vi må gi tydelig beskjed til våre allierte om at våre verdier står høyt også i møte med krigen, og at vi ikke tolererer rasisme og diskriminering i mottakelsen av ukrainske flyktninger. Våre armer skal være åpne, og vi må løfte fanen for våre verdier høyt.

Vi må bidra med all støtte vi kan til russere som tar til gaten, demonstrerer og opponerer. Vi bør også tilby russiske diplomater og soldater som ønsker å desertere en trygg havn. Skal krigen få en fredelig slutt trengs det sterk folkelig opposisjon. Folk forandrer fortsatt verden, selv i møte med en av vår tids farligste diktatorer. Nå trenger folk som tør å si tydelig fra å vite at vi står bak de hele veien.

Og til slutt må Norge være en pådriver for å gjøre Europa mindre avhengig av russisk gass. Europa må gå sammen og gjøre store investeringer i fornybar energi, som både kutter utslipp, og gjør våre land mindre avhengig av russisk gass. Det er et godt grep for klimaet, og et nødvendig grep for vår sikkerhet.

Ukrainernes kamp mot den russiske fascismen er også vår kamp. Deres kamp for frihet og demokrati er også en kamp for vår frihet og vårt demokrati.

Verden må lære av feilene fra Spania, og vi må bruke lærdommene til å bekjempe fascismen igjen.