Krigen i Ukraina har gått inn i en ny fase. Slaget om Donbas har begynt. Militærteoretikeren Carl von Clausewitz hevdet at krig er fortsettelse av politikken med andre midler, og at det er den politiske hensikt og målsetting som bør være retningsgivende for den militære maktanvendelse. Samtidig vet en at en ikke får tilbake ved forhandlingsbordet det en har tapt militært, så den politisk-militære dynamikken er interessant. Politikk sies å være det muliges kunst, litt som krigskunst, og her er vi kanskje ved kjernen akkurat nå: Hvordan vil dynamikken mellom politiske mål og militær fremgang i Øst-Ukraina påvirke de politiske målsettingene, de militære virkemidlene og forhandlingsrommet til Putin ... og Zelenskyj?

Før krigen ble det argumentert for tre mulige hoved-scenarier for russisk maktbruk i Ukraina:

  1. et begrenset angrep i Donbas-regionen
  2. et mer omfattende angrep som ønsket å kontrollere store deler av Ukraina øst for elven Dnieper
  3. et angrep på større deler av hele Ukraina med ønske om regimeendring.

Det kom ikke spesielt overraskende at Russland kom til å bruke militærmakt, det har Putin gjort gjentatte ganger (Tsjetsjenia, Georgia, Syria, Ukraina) – det overraskende var at Putin valgte alternativ tre som innebar et varslet og irreversibelt strategisk feilskjær av en proporsjon vi fortsatt bare ser konturene av.

Clausewitz beskriver krig som en duell eller tvekamp mellom aktører, med fysisk makt som virkemiddel. Krig er aldri en isolert handling, den er kontrollert av politiske formål, og kan følgelig skaleres til en mer begrenset krig med begrensede mål. Den politiske målsettingen om regimeendring i Kiev synes å være oppgitt. Det gikk ikke. Den manglende russiske militære fremgangen har overrasket Vesten like mye som Kreml. Nå fremstår de politiske målsettingene og militære ambisjonene mer begrenset og avstemt. Men hva er egentlig målet?

Spørsmålet er om dette egentlig er klart for Putin og Zelenskyj, eller om det er situasjonen på bakken som på ny blir avgjørende for mål og virkemidler. Før krigen kontrollerte russisk-støttede separatister ca. en tredel av fylkene Luhansk og Donetsk i Donbas i Øst-Ukraina. Ifølge guvernør Serhij Hajdaj, kontrollerer russiske styrker nå [torsdag 21. april] 80 prosent av fylket Luhansk. Russiske styrker synes å følge klassisk russisk doktrine med tung artilleribeskytning og luftangrep for å svekke ukrainske styrker og befestninger, for deretter å bruke manøveravdelinger for å ta terreng.

At Putin ønsker kontroll over fylkene Luhansk og Donetsk virker åpenbart, i likhet med den strategisk viktige halvøya Krim. Kontroll med territorium som knytter Donbas til Krim er på ønskelisten, og kanskje muligheten for å kontrollere hele Ukrainas svartehavskyst, også vest for Krim, inkludert havnebyen Odessa. Gitt angrepet på Kiev og den innledende ambisjonen om regimeendring, så indikerer det at ambisjonene er betydelige. Det kan bety at de territorielle ambisjonene ikke stanser ved Donbas og landkorridor til Krim, men snarere hva Putin opplever som militært mulig eller umulig.

Sett fra Kiev er det en rekke vurderinger som gjøres. Kontroll over egne gassforekomster i Azovhavet, og utnyttelse av rike mineralforekomster, er viktig for Ukrainas økonomiske framtid. Å bli avstengt fra tilgang til Svartehavet vil være en handelsmessig katastrofe.

Clausewitz vektlegger treenigheten mellom politikken, folket og militærmakten. Hvordan denne treenigheten utvikler seg internt i Russland monitoreres nøye og manipuleres av Putin. Så langt synes det som denne treenigheten er i balanse, men det er interessant om de enorme tapene Russland har lidd de første to månedene, historiene, kaoset, manglene, den delvis inkompetente krigføringen gradvis vil sive ut og påvirke den russiske opinionen. Jeg er mer usikker på om vestens økonomiske sanksjoner påvirker denne treenigheten slik en ønsker. Slik sett har økonomiske sanksjoner klare paralleller til konvensjonell krigføring, hvor valg av mål ( «targeting») og hva som blir effekten av å ta ut målet ofte er svært vanskelig å forutsi. Nettopp dette fenomenet tror jeg vi må diskutere nærmere fremover, både hvordan vi kan skreddersy effekten av militærmakt og økonomiske sanksjoner.

Den ukrainske treenigheten er ved første øyekast mer ukomplisert. De er folkerettsstridig angrepet av en stormakt, og forsvarer landet og folket sitt mot aggressoren. Treenigheten har kanskje aldri vært tettere eller sterkere. Men, rammene for hva Zelenskyj kan forhandle om er ikke like åpenbar. Ingen ønsker å gi russerne noe, men situasjonen på bakken påvirker også forhandlingsrommet til Zelenskyj.

Hadde man spurt Talibans ledelse i juni 2021 om de trodde de ville ta over Afghanistan på sensommeren, tror jeg de ville svart «nei». Begivenheter har sin egen dynamikk. Er det noe Ukraina har vist oss, er det uforutsigbarheten vi ser foran øynene våre, nesten på daglig basis. Norge leverer våpen til en som er i direkte konflikt med Russland. Sverige og Finland vurderer NATO-medlemskap. Tyskland skal ruste opp, ta en tydeligere rolle i europeisk sikkerhet og sender våpen til Ukraina. EUs sikkerhetspolitiske rolle har blitt tydeliggjort. Russlands militære svakheter er nådeløst blitt avdekket.

Det blir derfor svært viktig det som nå utspiller seg i Øst-Ukraina de neste dager, uker og måneder. Ingen av oss vet hvordan dette ender. Begivenheter vil bidra til denne dynamikken, og å støtte Ukraina med våpen og andre ressurser vil bidra til å påvirke disse begivenhetene. Russisk militær stagnasjon vil kunne framprovosere bruk av sterkere militære virkemidler som gir økt menneskelig lidelse som skaper dynamikker langt utenfor Øst-Ukraina. Russisk militær suksess på bakken, og en eventuell kollaps av den ukrainske hæren, kan generere russiske målsettinger som på ny ser for seg regimeendring i Kiev og kontroll av hele eller store deler av Ukraina.

Ukraina har på sin side forberedt seg på en krig om Donbas siden 2014. De har lagt planer, lagd fortifikasjoner, trent og øvd. De har kortere logistiske linjer, og kjenner terreng og lokale forhold bedre enn noen. De kjemper for sin egen eksistens, og har den vestlige verden i ryggen. Dette vet Putin.

Begivenhetene på bakken de neste ukene vil avgjøre hva som er det muliges kunst, både for Putin og Zelenskyj!