Lærerne har streiket i tre og en halv måned. De siste dagene har det vært intense forsøk på å komme fram til en løsning. Det har partene så langt mislyktes med. Det har liten hensikt å debattere hvem som burde gi mest, men samfunnet må konstatere at streiken har låst seg fullstendig fast når den nå går mot fire måneders varighet. Det kan ikke fortsette.

Nå krever ordførere fra Ap at regjeringen griper inn med tvungen lønnsnemnd. Kravet er forståelig, og slik situasjonen er, kan man nesten spekulere i om dette også er hva partene innerst inne ønsker. Har man bygd seg selv tilstrekkelig fallhøyde, kan det være greit å legge ansvaret på andre framfor å innrømme at man vurderte totalbildet feil. For det er også et element i dette: Klarer man ikke å nå fram gjennom en konflikt man utløser ved å gå til streik, har man faktisk feilvurdert handlingsrommet. Vi ser ikke bort fra at ettertiden vil vurdere det dit hen at 2022 var fullstendig feil år å velge for en omfattende konflikt – den ekstraordinære tiden samfunnet nettopp var kommet ut av, tatt i betraktning.

Dette handler ikke om lærernes streikerett – som enkelte vil vri det mot. Lærerne utgjør kritisk arbeidskraft i samfunnet, og en streik som har vart i tre og en halv måned, understreker mer enn det meste at streikeretten er reell. Samtidig kan ikke samfunnet la dette fortsette inn i uendeligheten. Nettopp på grunn av samfunnsbetydningen skolen har. Det håper vi at også lærerne innser.

Det er elevene, ikke KS og lærerne, som betaler regningen for konflikten. Vi har elever som ikke har hatt undervisning i kritiske fag etter sommerferien. Enkelte har ikke hatt undervisning siden begynnelsen på juni. De kommer ikke til å få undervisningstiden forlenget. Det som er tapt, er tapt. De kommer til å møte samme krav som elever i Oslo, som ikke er omfattet av konflikten, når eksamen skal avlegges. Tusenvis av unge landet over taper kompetanse som har enorm betydning for resten av livet. Det er alvorlig – og faktisk alvorligere enn retten til å holde en konflikt gående «inn i evigheten».

Men dette er bare én del av bildet. Elevene det er snakk om, har også blitt rammet hardest under pandemien. Mens myndighetene forsøkte å skjerme de yngste, ble elever i ungdomsskoler og videregående i stor grad holdt hjemme, overlatt til seg selv og mangelfull digital undervisning. Svært mange har lidd tungt faglig under dette – og rapporter fra helsevesenet om økte psykiske utfordringer i disse årskullene, kompletterer historien. Også denne gang valgte man å skåne de yngste lengst mulig. Man kan fristes til å spørre om man i dette ikke har innsett at belastningen streiken fører med seg, må sees i sammenheng med belastningen pandemien medførte, når man tar aktive valg som fører til at den samme gruppen rammes.

Det er regjeringens plikt å veie ulike hensyn opp mot hverandre når arbeidskonflikter blir fastlåst. Nå kan det ikke lenger skjules at streiken rammer en uskyldig tredjepart på en måte som påvirker framtida til tusenvis av unge negativt, og fører til at mange får betydelige helsemessige utfordringer. Selv den mest robuste kan bli bekymret langt ut over det normale når man frykter at alle framtidsdrømmer knuses fordi lærerne og KS ikke makter å komme til enighet.

Det sitter alltid langt inne å be om tvungen lønnsnemnd. Men som Porsgrunn-ordfører Robin Kåss (Ap) skriver på Facebook: «Nå er det nok. Streik er en demokratisk rettighet, men det er en menneskerett å få skolegang».