Gå til sidens hovedinnhold

Ungdom og rusbruk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært fokus på ungdom og rusbruk på Innherred i media de siste årene. Jeg har jobbet med rus i 20 år og har underveis endret mitt syn på rus mange ganger. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker, både voksne og unge, som har vært med på å utvikle min forståelse for hva rusbruk handler om.

En av faktorene som gjør dette tema vanskelig tror jeg handler om at narkotikabruk er ulovlig, man blir definert som kriminell og derfor også farlig. Adferden rus kan gi, som media og samfunnet ofte har hatt fokus på, overskygger ansvaret vi har for å hjelpe og forstå. Konsekvensen blir da at vi har mer fokus på straff enn hjelp. Rusreformen som er underveis har fokus på dette.

En annen faktor er mangel på kompetanse hos de som er nærmest ungdommen i hverdagen. Foreldre og skole kan for lite om hva rusbruk handler om og hva det kan føre til. Konsekvensen av dette fører ofte til at voksne enten setter inn akutte tiltak som oppleves som straff, eller at de bevisst eller ubevisst ikke ser. Vi mener i utgangspunktet å hjelpe, men når vi blir redd og usikker tenker vi ofte ikke over hva som er bra for den vi skal hjelpe. Tiltakene vi setter i gang handler kanskje først og fremst om å forhindre videre bruk av ulovlig og skadelig rus.

Ungdomstiden

Noen ungdommer prøver ut rusmidler i ungdomstiden som en del av det å bli voksen. Ungdomshjernen er under utvikling og har ikke utviklet evnen til å tenke på de langsiktige konsekvensene. Ungdom er ofte ute etter den kortsiktige gevinsten. Det er spennende og går også ofte helt fint. De kjenner andre ungdommer som har prøvd uten negative konsekvenser. Ungdom sier til meg at voksne ikke må snakke om at rus er skadelig, det hjelper ikke. Men rusbruk er risikofylt. Kanskje ikke nødvendigvis så skadelig for kroppen, men det kan føre til «skade» på livet ellers. Hva skjer med nettverket til ungdom som ruser seg, det sprer seg ofte fort hvem som ruser seg og de får et rykte som kan skade muligheter videre. Hvordan påvirker det skolegang, motivasjon til å møte på skolen og utføre skolearbeid? Dette henger sammen med hvor ofte og hvilke rusmidler de bruker. Og så lenge det er ulovlig å bruke narkotika er det også en risiko for å havne i strafferegistret med de følger det har for førerkort, jobbmuligheter osv. Men risikovurdering er ikke ungdoms sterkeste side. De er mer villig til å ta risiko enn voksne er.

Ungdom som bruker rusmidler trenger noen å snakke med, noen som lytter og bruker tid før det ageres. Hvem kan ungdom snakke trygt med når de har prøvd narkotika og har lyst til å fortelle? Offentlig ansatte har en plikt til å melde videre når vi blir bekymret for et barn, men når blir vi bekymret? Her handler det om å ha erfaring og kompetanse som fører til at vi bruker den tiden som er nødvendig for å avklare en bekymring. Tidlig innsats krever tidlig identifikasjon. Dette handler om å få et helhetlig bilde av livet til hver enkelt ungdom. Rusbruk kan være et symptom på at livet er vanskelig, men det trenger ikke å være det. Mange ungdommer prøver ut narkotika i en periode i livet uten at dette trenger å få store konsekvenser. Det vil alltid medføre risiko å bruke narkotika da ingen med 100% sikkerhet kan si at dette er ikke er skadelig for noen. Selv om en ungdom har prøvd et rusmiddel og ikke opplevd negative konsekvenser, er det ikke sikkert en annen ungdom vil ha samme opplevelse. Det er derfor vi trenger å være i dialog med ungdom om rusbruk. Da har vi mulighet til å veilede og stille spørsmål som hjelper ungdom å reflektere over egen bruk. Min påstand er at voksne i dag har satt seg selv på sidelinjen, noe som har ført til at ungdom som bruker narkotika er alene i en farlig verden de ikke vet konsekvensene av. De bruker hverandre og internett til å finne ut av det de lurer på.

Voksnes ansvar

Jeg sitter ikke på noen fasit, men mener dette er et tema vi må ha mer fokus på. Det er ikke uten grunn at vi ikke kommer i posisjon til å bli kjent med ungdom som ruser seg. Ungdom har erfaringer som tilsier at voksne er ute etter å ta fra dem rusen. For noen ungdommer kan rusen være det mest positive i livet akkurat nå, de har kanskje ikke hatt negative opplevelser med rusbruk. Og dette skal vi ta fra dem. Det er ikke mange ungdommer som selv opplever at de har et rusproblem, så hvorfor skal de snakke med voksne om sin rusbruk?

Ungdommene har fortalt oss hvorfor de ikke forteller. De stoler ikke på oss, de vet ikke hva vi gjør med det de forteller. Utfordringen er blant annet at vi som voksne agerer forskjellig. Ulik eller tilfeldig håndtering av rusbruk er uheldig for ungdom. En voksen kan bare ved mistanke eller rykte sett i verk tiltak som får store konsekvenser for ungdommen, mens en annen voksen velger å bruke mer tid til å kartlegge hvordan situasjonen rundt ungdommen ser ut før den setter i verk tiltak. Ofte er det foreldre og lærere som ser først, og som da må tørre å faktisk se og ta grep. Det er viktig å ikke overse ungdommer som ruser seg, men det er like viktig ikke å overreagere. Ungdom selv sier at for at de skal snakke med voksne må de være trygge, de må kjenne at vi bryr oss. For å gjøre ungdom trygge må vi lage avtaler om hva som skal skje videre med det de forteller. Hvem trenger å vite og når trenger andre å vite. Voksne må spille på lag med ungdommen. Her kommer det selvfølgelig opp etiske dilemmaer og lovparagrafer. Dette handler bl.a. om alder på ungdom og hvor bekymret voksne blir. Hvilket ansvar sitter jeg som voksen med overfor hvem? Taushetsplikt overfor ungdommen kontra informasjonsplikt overfor foreldre og andre offentlige instanser.

Veien videre

Jeg ønsker at vi skal klare å skape en trygg arena for ungdom å snakke på. Her må de finne kompetente og trygge voksne som kan lytte og veilede på en måte ungdom opplever som greit. Dette kan også være en arena hvor foreldre kan få komme med sine bekymringer om rusbruk hos sine barn og kanskje bli litt tryggere på hvordan de kan håndtere rusbruk når de avdekker dette. Det finnes flere voksne i kommunene på Innherred i dag som har kompetanse og erfaring på dette. Vi trenger å skape en felles forståelse for hvordan vi skal møte ungdom som ruser seg. De trenger å bli møtt med respekt og forståelse. Og vi må akseptere at de velger å bruke rusmidler. Ungdom har sagt til meg at jeg må vente til de er klar for å slutte. Dette oppleves utfordrende, samtidig som jeg ser at det verste jeg kan gjøre er å sette i gang tiltak de ikke er enige i. Da trekker de seg unna og jeg har ikke lenger mulighet til fortsette samtalen som kan føre til at vi sammen kan redusere risikoen for å utvikle et rusproblem.

Det jobbes godt på Innherred og sammen kan vi bli bedre! Ungdom trenger trygge, kompetente voksne, men vi må jobbe litt for at de skal tro på at vi bryr oss.

Kommentarer til denne saken