Ungdomshjernen er ikke alene

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.En fersk UNICEF-rapport slår fast at Norge er et av landene i verden som kan gi barn best oppvekstvilkår. Vi scorer høyt på sosiale velferdsordninger, utdanning, økonomi, samfunn og miljø. Når det gjelder psykisk helse står det imidlertid ikke like godt til. Sammenliknet med andre land som vi gjerne liker å sammenlikne oss med, er et høyt antall norske barn og unge deprimerte. Selvmordsraten blant norske 15-19-åringer vekker også bekymring. Ungdataundersøkelsene viser i tillegg at trenden vi har sett de siste årene med økte psykiske helseplager blant unge fortsetter.

Årsakene til at stadig flere unge sliter med sin psykiske helse er sammensatte og komplekse. Løsningen på problemene blir imidlertid stadig oftere lansert som at unge rett og slett må lære seg å takle både motgang og livet for øvrig. Professor i psykologi, Ole Jacob Madsen, skriver i en artikkel i Morgenbladet at livsmestringstrenden, som vil ha det til at unge som sliter ‘trenger å lære verktøy for å håndtere hverdagen bedre’, er en politisk abdisering. Han skriver videre at dette perspektivet fokuserer på at ‘psykisk uhelse er noe vilkårlig som kan oppstå i noen barns hoder og som kan avlæres med de rette kognitive teknikkene’. Madsen hevder at livsmestring som konsept både er klasseblindt og at ansvaret skyves over på de unge.

Ved Nordlandsforskning og Nord universitet har vi gjennom mange år forsket på tematikk rundt ungdom og psykisk uhelse. Vårt fokus er på unge som opplever å stå på siden av sentrale sosiale arenaer for tilhørighet og anerkjennelse. Her dreier det seg om unge som ikke har fullført skolegang og som har vansker med å få fast tilknytning til arbeidslivet. Begge disse institusjonene blir i vårt samfunn regnet som «den sanne vei» inn mot etableringen av selvstendige og uavhengige voksenliv. Vi forsker også på velferdstjenestene rundt unge som trenger bistand i krevende livssituasjoner, og på virksomheter og arbeidsgivere som jobber med å inkludere unge som sliter med å få seg en ordinær jobb.

Som samfunnsforskere både undersøker og forstår vi psykisk helse ut fra et samfunnsvitenskapelig ståsted. Det vil i denne sammenheng si å studere psykisk helse som livsomstendighet; som en del av det å leve og som erfaring. Forstått som sosialt fenomen omhandler psykisk uhelse følgende: Når psykiske utfordringer får konsekvenser og setter begrensninger for hverdagsliv og deltakelse i sosiale felleskap og på ulike samfunnsarenaer.

I våre studier finner vi at de unges psykiske helseplager ofte kan ses som naturlige reaksjoner på usunne livsomstendigheter, som også Madsen er inne på i sin artikkel. Gjennomgående forteller unge om vanskelige erfaringer de har med seg fra barndom og oppvekst. I de fleste tilfellene dreier det seg særlig om mobbing, ensomhet og/eller omsorgssvikt. Med andre ord oppstår psykisk uhelse gjennom det vi kan kalle skadelige relasjoner i bestemte omgivelser. Det som gjør det ekstra sårbart er at dette skjer mens de er i prosessen med å utvikle og utforme selvforståelse og både personlig og sosial integritet. Nære og trygge relasjoner gjør en til del av et ønsket fellesskap hvor man opplever tilhørighet. Å stå utenfor kan beskrives som en opplevelse av å være sosialt død.

Mange av de unge vi har snakket med har erfart at voksne har oversett både det de har blitt utsatt for i oppveksten og hvordan de har hatt det. Dette til tross for mobbing som gjerne har foregått i klasserommet, i skolegården og/eller på skolebussen. At voksne systematisk overser slike alvorlige hendelser, oppleves som grunnleggende tillitsbrudd. Unge voksne forteller at de har vansker med å stole på at andre vil dem vel, også etter at de selv har blitt voksne. Slike erfaringer gjør det også vanskelig å ha tillit til hjelpeapparatet. I denne sammenheng kan den beste «medisinen» nettopp være tillits- og relasjonsbygging gjennom sosiale, trygge relasjoner med andre.

I et forskningsprosjekt finansiert av NAV Forskning og utvikling (FoU) har vi intervjuet ulike arbeidsgivere som blir ansett som gode på å ta imot unge som står utenfor arbeidslivet og å inkludere dem i egen virksomhet. Slike arbeidsgivere har fokus på forhold som skaper trygghet og tillit, samtidig som de forventer og krever. De beskriver selv en rekke strategier for å lykkes; tett oppfølging for å sikre at arbeidsoppgavene de unge blir satt til er de riktige for dem, veiledning underveis i inkluderingsprosessen, både for å rettlede, men også for å være en god rollemodell underveis, samt å bygge relasjoner. Videre understreker de viktigheten av klare og tydelige forventninger til de unge, på samme tid som man har forståelse for at de ikke alltid makter å svare til forventningene som stilles. En del av disse unge sliter med lav mestringsforventning til seg selv og er redde for å gå på jobb dersom de frykter at de skal komme opp i situasjoner de ikke vet hvordan de skal håndtere. Ifølge arbeidsgivere er det aller viktigste da at den unge ringer og gir beskjed dersom hun/han ikke kommer. Noen arbeidsgivere forteller at de er tydelige på hvilke oppgaver som er forventet at de skal kunne håndtere, men at det noen ganger er helt greit å sette seg litt på ‘bakrommet’. Andre arbeidsgivere er opptatt av at de unge skal få ‘ordentlige arbeidsoppgaver’, slik at de opplever at det er et reelt behov for dem på arbeidsplassen. Inkluderende arbeidsgivere kan vi oppsummert beskrive som dem som har tro på de unge, som lar dem oppleve seg som en del av et fellesskap og som tar dem på alvor, blant annet gjennom å ha tydelige forventninger til dem.

En utfordring er imidlertid at disse unge ofte kan ha behov for både tett og langvarig oppfølging, noe dagens arbeidspraksisregime sjelden gir rom for. I tillegg har arbeidsgivere sjelden formell kompetanse eller utdanning til å bistå og tilrettelegge for personer som sliter med psyken. Likevel utfører de mye ‘sosialt arbeid’ ved å bygge tillit og styrke de unge i sin rolle som fremtidige arbeidstakere i ordinær virksomhet. De arbeidsgiverne som får det til er de som anerkjenner at ‘livsmestring’ ikke er nok for å lykkes, barrierene for inkludering må også fjernes, og slikt arbeid tar tid.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken