En nær venn av meg har en mor som mistet sønnen sin i Afghanistan. En gang sa hun til meg at «du har to hjerter, Ayesha. Ett norsk, og ett afghansk».

I dag er begge hjertene knust. Igjen ligger både sinne, og smerte - og skyldfølelse. Jeg forlater et av stedene jeg kaller hjem, fordi jeg er så heldig og så privilegert at jeg har enda et hjem, og med det, et norsk pass.

Tusenvis av afghanere er nå på flukt. De må finne nye hjem, og andre veier ut. Jeg er selv et barn av afghanere som måtte flykte fra alt de elsket. Men det er først nå jeg virkelig forstår hva slik flukt innebærer. Raseringen av familier, historier og tilhørighet. Broren min har de siste dagene måttet oppleve akkurat det samme, i det han vendte tilbake til fødebyen Kabul for å rapportere om tragedien som utspiller seg.

Samtidig som tusenvis av afghanere desperat leter etter et nytt hjem, leter politikerne våre allerede etter unnskyldninger for å ikke hjelpe de som måtte greie å komme seg helt hit. Mange av politikerne som nå frykter en flyktningekrise på egen jord, er de samme politikerne som har bidratt til katastrofen i første omgang. Nå plikter de å bidra til å lette på noe av lidelsen. I stedet leter enkelte politikere tvert imot allerede etter måter å gjøre flyktningenes skjebne til noe de kan skremme med på hjemmebane.

Ayesha Wolasmal

Ayesha Ariana Wolasmal, født i 1987 i Oslo.

Wolasmal har arbeidet som journalist, diplomat i den norske utenriksstjenesten, i Verdens helseorganisasjon (WHO).

Hun er Afghanistan-veteran fra de norske ISAF-styrkene, og arbeidet inntil nylig med hjelpearbeid i Kabul.

Den nye virkeligheten i Afghanistan gjør meg vettskremt og usikker. Usikker på om om alle de kvinner og menn i landet som har så mye å gi, noen gang vil kunne få muligheten til å kjempe for det de tror på. Og - på et mye mer personlig plan - usikker på om jeg noen gang vil kunne reise tilbake dit, og kjempe for det jeg tror på.

Men var det det vi gjorde?

I Norge har jeg selv vært et slags symbol på den militære intervensjonen og internasjonale tilstedeværelsen i Afghanistan. Jeg har brukt mesteparten av mitt yrkesliv på å fremme norske interesser og preket vestlige verdier. Hvordan kan jeg - helt bokstavelig talt - være en del av dette katastrofale tilbaketoget, uten å føle at jeg er ansvarlig? Og uten å føle at jeg burde visst bedre, og at jeg burde sett dette komme?

Men jeg så det ikke komme.

I årevis har vi brukt afghansk jord som et slags forsøkslaboratorium, der teoriene våre kunne testes uten særlig henblikk til de faktiske virkelighetene på bakken. Vi har alle hatt en mening om Afghanistan, hva som skal til for å reparere landet, og alle har fått sin runde i forsøkslaboratoriet: Soldatene, diplomatene, journalistene og akademikerne. Alle har vi sett på Afghanistan som et trinn i karrierestigen.

Det har jeg og gjort.

Men Afghanistan er jo ikke en militærøvelse, eller en akademisk øvelse. Det er hjemmet til millioner av mennesker som har måttet holde ut flere tiår som gjenstander for det siste innen både krigføring og klønete statsbyggingsteori. Det er ingen respekt for afghanerne i måten vi allerede omtaler kollapsen. Hver gang vi for eksempel gir de afghaniske sikkerhetsstyrkene skylda for kollapsen, glemmer - eller fortier - vi de 70 000 afghanske soldatene som ga livene sine for å beskytte landet sitt. Også på slagmarken er det afghanere som har ofret mest. De overga seg ikke. De evakuerte ikke i helikoptre.

Les også

Afghanistan, hva nå?

Det er så lett å beskrive afghanerne som et primitivt, blodtørstig og korrupt stammefolk. Litt vanskeligere er det å minne oss selv på hva slags afghanere vi har støttet opp om, alliert oss med og holdt ved makten. Selv om soldater og embedsfolk og hjelpearbeidere nå rømmer fra Afghanistan, går det ikke an å gjemme seg for resultatet av valgene vi selv tok.

Jeg var på den militære flyplassen i Kabul og var selv vitne til kaoset, sammenbruddet. Kanskje er jeg i overkant farget av disse inntrykkene, det er umulig å ikke reagere sterkt, også følelsesmessig på det jeg så. Jeg mottar hjerteskjærende og desperate meldinger fra mennesker jeg kjenner, som spør om jeg vet hvordan de kan komme seg ut. Hvilken port kan de møte opp ved? Hvor kan det finnes en åpning? Har jeg sett familiemedlemmene deres?

Det er en helt fryktelig følelse å ikke kunne hjelpe. Først trodde jeg den følelsen ville ende opp med å lamme meg helt. Men tvert imot er dette en type smerte som mobiliserer. Jeg får lyst til å flytte fjell. Og om ikke det lar seg gjøre, så i det minste: Å flytte menneskesinn.

Les også

Bitter erfaring fra Kabul

Og det er det jeg akter å gjøre. Jeg kommer til å fortsette å snakke for afghanerne. Jeg kommer til å insistere på at beslutningstakerne må ta ansvar for - og holdes ansvarlige for - sine feil . Og jeg kommer ikke til å akseptere at sensasjonshunger og overforenklinger får definere fortellingen om Afghanistan på bekostning av den sammensatte, rotete og nyanserte virkeligheten.

Det som utspiller seg nå mangler sidestykke i historien. Akkurat nå er vi vitne til hendelser som vil ha konsekvenser for verdenspolitikken, sannsynligvis i flere tiår fremover. Måtte det ta mindre enn tjue år denne gangen før vi innser nettopp det. Når støvet har lagt seg og diplomatene, hjelpeorganisasjonene og verdenssamfunnet gradvis vender tilbake til Afghanistan, håper jeg bare inderlig at det er med et blikk for Afghanistan slik det er og ikke slik vi ønsket at det skulle være, slik at vi kan rette opp noe av skaden som er gjort. Behovet for humanitær hjelp og utviklingshjelp er større enn noen gang før. Og regjeringen Afghanistan får nå, må mer enn noen annen afghansk regjering holdes til ansvar.

Taliban forsvinner jo ikke fra Afghanistan bare fordi vi gjorde det.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i to deler på forfatterens Facebook-side og publiseres her i bearbeidet og oversatt versjon med tillatelse. -red